lørdag 22. oktober 2011

Kø-kultur

Køkultur er nok ikke mennesket største forte. For lenge siden så jeg en video av japaner som skal inn på et tog, det er ikke plass til flere men konduktørene dytter folk inn likevel. Det tenker jeg på hver gang jeg skal på bybanen her i Bergen. Masse folk skal gå av og masse folk skal gå på. Med en gang dørene åpnes strømmer folk frem, og stiller seg nesten foran de som skal ut. Folk med vogner stiller de nesten helt frem til døren, så det er like før de som skal ut må trenge seg frem. Noen folk er til og med så freidige at de begynne å gå inn dørene samtidig som folk strømmer ut. Jeg har også sett folk med de store syklene sine inne på banen når solen skinner ute. Jeg tenker: hvorfor står du på bybanen med sykkelen? Hva var vitsen med at du tok med deg sykkelen i første omgang hvis du ikke tenker å bruke den? Hvor er køkulturen vår blitt av? Har vi noensinne hatt køkultur? Som en slags demonstrasjon stiller jeg meg alltid lang bak alle sammen for å vise dem stolt hvordan det skal gjøres. Men jeg mistenker at det er ingen av de som legger merke til meg, og er mer interessert i å komme seg på banen for å komme seg hjem.

Du tenker kanskje: hva er nå det en ting å klage på da? Alle gjøre jo det gjør de ikke det? Kanskje, men jeg velger å tro at jeg ikke er en av dem. Jeg ønsker ikke å stille meg rett foran døren og sperre utgangen for de som skal ut. Det er nok kanskje like greit om jeg gir meg, for det er ingen andre som følger mitt eksempel. Eller det kan være det er det, men jeg i min egen egoisme over å ikke sperre folk inne legger ikke merke til det. Er det tilfelle? Vel, det vet jeg ingenting om!

lørdag 30. april 2011

Steinansiktet og multikunstneren Buster Keaton

Jeg tror jeg lenge har hatt ganske store fordommer mot eldre film, og da spesielt stumfilmvarianten. Jeg har nok fremdeles litt fordommer mot det for hver gang det skal sees en eldre film får jeg en litt sånn ”ah, dette blir kjedelig” holdning. Men siden 2009 har jeg fått sett en del eldre filmer i medievitenskap studiene jeg har tatt. Den har nok myknet mitt forhold til dem. Dog noen av de har bekreftet mine fordommer, om at dette kom til å bli kjedelig også ble de det. Men samtidig har jeg likt flertallet av de filmene jeg har sett.

Likevel tenderer jeg fremdeles mot filmer av nyere dato; da den verden vi lever i fordrer nyere teknologi. Da er det ikke alltid så lett å ha egne tanker om ting, og bli påvirket av det som blir sagt. Derfor tenkte jeg skulle se på en stumfilmaktør som har utfordret mine fordommer. Genren til denne aktøren er innenfor slapstick som jeg i moderne forstand ikke er spesielt glad i. Men i form av Buster Keaton funker det utrolig bra. Først tenker jeg å se på Buster Keatons karriere, og hans viktigste film ”The General”. Til slutt vil jeg se på stumfilmens premisser og musikken – for å trekke det opp mot ”The General”.


Buster Keaton

Rundt 1910-tallet var de fleste komedier basert rundt fysiske stunts, eller slapstick som det blir kalt. Disse var som regel kort filmer som ble sendt før litt større filmer, selv om komikerne var de som virkelig dro publikumet. Rundt 1920-tallet ble lengre slapstick filmer vanligere, og stjerner som Charlie Chaplin, Harold Lloyd og Buster Keaton konsentrerte seg om å lage sterkere handlinger som var i kontekst med stuntene de gjorde. Med deres kreativitet og mesterskap i komikk kreerte den meste fremtredende og gjennomlevende genren i det tiåret.

Keatons karriere

Buster Keaton sin karriere i show-business begynte som barn, når han ble med i forelderenes ”Vaudeville” akt – som er et musikalsk variert teater, lystspill eller syngespill. I løpet av 1910 begynte han med film i Fatty Arbuckle’s kortfilmer. Når regissøren begynte med helaftens filmer så tok Keaton over hans tidligere produksjoner, og regisserte og spilte i flere korte filmer. Hans kjenntegn var at han aldri smilte, og ble til slutt kalt for ”the Great Stone face”. Buster Keatons tidligere filmer viste hans sans for bizarr humor som ofte var ganske surrealistisk.Ganskje kjapt etterpå bevegde hans seg over til helaftens filmer, mens hans uknovensjonelle humor og komplekse plot gjorde at han ikke ble like populær som for eksempel Charlie Chaplin. Hans første helaftens film som ble en hit var ”The Navigator” fra 1924, som er en fortelling om et par som er alene på en stor båt som segler alene på sjøen.

I 1928 fikk Keaton kontrakt med MGM, og mye på grunn av ”The General”, og det faktum at han ikke klarte det nye lydsystemet ble han inskrenket  - og fikk ikke noe særlig kreativ frihet – til sin improvisasjon i fysiske ”gags”. Tidlig på 1930-tallet begynte karierren hans gradvis å gå nedover, hvor han blant annet var med i filmer med agressive komikere som Jimmy Durante. Men han kom seg aldri skikkelig opp igjen frem til hans død i 1966.

The General
           
Keaton var en stor fan av handlinger som tok for seg surrealistiske drømmesekvenser, som var som en ”film-within-a-film”. Hans beste film var ”The General”, selv om det var den filmen som gjorde det dårligst på kino. Filmen tar for seg borgerkrigen, og en ambisiøs redning av et tog og hans kjæreste. Buster Keatons karakter blir sett på som feigheten selv da det viser seg at han ikke kan verves til krigen. De som verver til krigen mener det er viktigere at han er der togfører. Scenen i seg selv er ganske komisk da han prøver seg opp til flere ganger. Først som seg selv, så ved å ikke se vedkommende rett inn i ansiktet. Til slutt når han tror han har klart det blir han oppdaget av en av generalene. Han blir senere avvist av sine kjæreste for å være feig, og vemodig går han mot toget sitt. Etter en togtur hvorpå hans kjæreste og selve toget blir stjålet befinner han seg i en umulig situasjon. Litt motvillig ser han seg nødt til å forfølge toget som har blitt stjålet, og han vet enda ikke at hans ekskjæreste har blitt kidnappet. Etter mange halsbrekkende stunt kommer han plutselig over henne. Hun uttrykker kjærlig at han kom helt dit for å redde henne. Han skjønner ikke det helt med en gang, men etter litt synger han med på sangen hennes. Deres reise, fullt av farer og mange fabelaktige stunts, kan begynne.

Filmen har blitt sagt å være høydepunktet i stumfilmperioden, og det tror jeg så meget på. Da filmens estestiske og fysiske uttrykt er sublimt, og tar tak i deg fra første stund. Buster Keatons uttrykksmåter kan være vanskelig å sammenlignes med Jim Carrey – som ble kalt for gummiansiktet – da Keatons fysiske komikk bærer mer på det teatralske. Man tror kanskje at det vil gå litt over i stokk og sten, men like før det skal til å gjøre det – så stopper det opp og han begynner med noe helt nytt. Men filmen hadde problemer med å nå ut til sitt publikum, da de ikke var særlig vandt til slike type filmer.

Problemet var at Keaton tidligere hadde nesten bare gjort korte slapstickfilmer. Når han da begynte å lage lengre filmer, slik som denne som er 80 min, så var det ikke bare skjetsjbasert. Det var mer narrativt komplekst enn det man hadde sett innenfor denne sjangeren. Slapsticken i filmen hans var ikke bare der for å få folk til å le, men det bar en kontekst til selve handlingen. Man skulle tro at alle disse fysiske handlingene, var troverdige i forhold til selve handlingen som skjedde på skjermen. Filmene til Buster Keaton var derfor på mange realistiske anlagt; også på måten han brukte kamera til å formidle det som skjedde. Han brukte ingen nærbilder eller halvnære, slik at publikum skulle skjønne at det som skjedde på skjermen ikke var manipulasjon. Det er også noe som er veldig imponerende; alt du ser i ”The General”, eller alt som Keaton gjør – gjør han selv. Det er absolutt ingen stuntmen involvert; da dette var noe han hadde vokst opp med.

Andre problemer ligger rundt det faktum at det tok lang tid før komikerne ble en del av Hollywoods måte å fortelle på. De kjørte sitt eget løp med korte filmer, slapstick osv. Men man kan tenke seg at overgang fra kort til lengre helaftens filmer ble for meget for publikum; og da spesielt ”The General”.

Stumfilmen og musikken

Siden fimens opprinnelse på 1890-tallet og frem til midten av 1920-tallet fantes det ingen tale. All narrativisering foregikk via enten musikk, gestikulering/skuespilleri eller mellomtekster – det var disse som fortalte hva som ble sagt eller forklart mellom de forskjellige scenene. I begynnelsen hadde man heller ikke mellomtekster, da brukte man konferansier i salen som fortalte hva som foregikk på skjermen. Musikken man fikk høre i akkopagnement med filmen var ikke spilt inn sammen med filmen. Man fant det vanskelig for å synkronisere bilder med musikken. Derfor hadde de pianister eller orkester i salen som spilte sammen med bildene. Det var heller ikke vanlig at musikken var nedskrevet i begynnelsen. Musikerne fikk litt tid til å sette seg ned filmen, men som regel jammet de med filmen. Så den musikken du hadde hørt dagen før på samme film, kunne være annerledes dagen etterpå. Noe som gjorde det vanskeligere å få det samme akkopagnementet hver gang, var at en god del av disse musikerne drakk mens de satt å spilte. Derfor kunne musikken noen ganger være radikalt annerledes. Men det gjorde egentlig ikke så mye da musikken var en selvstendig attraksjon i seg selv; folk kom ikke bare for å se filmen.

Så når du hører musikk på en av dine stumfilmdvd’er så er det musikk som har blitt spilt inn og inkludert med filmen i ettertid. Dette er fordi som sagt at musikken som ble under disser filmene sjelden eller aldri var den samme, men også fordi de hadde ikke teknologien til å synkronisere musikken med bildene. Men i løpet av av 1920-tallet begynte ting å endre seg, man fikk blant annet et nytt lydsystem kalt Western Electrics som gjorde lyd i filmer mulig. Nå kunne man synkronisere musikk med filmene, og inkludere de på diskene som ble sendt ut til de diverse kinoene. Dette var også tilfellet for musikken i ”The General”. Det som er like bemerkelsesverdig som filmen i seg selv, er musikken som akkopagnerer filmen. Som regel når man ser en stumfilm på dvd så er musikken som regel piano eller et lite orkester. ”The General” sin musikk er komponert for et helt orkester, og musikken er like grandios som filmen. Når jeg satt å så filmen ikke for så lenge siden, tenkte jeg at det var ganske bemerkelsesverdig hvor bra og grandios musikken var. Men Hollywood hadde sin første talefilm i 1926, og de begynte å inkludere orkestermusikk med filmene på disk. Jeg ble bare så forvirret når den andre filmen jeg har sett, ”Our Hospitality” fra 1923, hadde den sedvanlige pianomusikken.  

lørdag 2. april 2011

Nostalgitripp

Forrige gang tok jeg opp Lagoon, og da tenkte jeg at jeg like godt kunne fortelle litt om et annet spill. Nærmere sagt ActRaiser. Dette er et av favorittspillene mine på SNES, som jeg skaffet meg det igjen for et par år siden. Selv om det det var ikke like bra som på den tiden,  var det jaggu fremdeles morsomt.

ActRaiser
Hovedpersonen i spillet er en gudeskikkelse som har våknet opp fra en dyp søvn. Mens han sov har all slags onde skapninger tatt over verden; styrt av Tanzra. Denne Tanzra er det den ultimate motparten av mesteren som du spiller. I løpet av spillet skal du gjennom seks områder, og det er her Actraiser viser fra en litt annen side enn andre spill. Dette fordi spillet er delt opp i to deler, en actionbasert sideskroller og en simdel hvor du skal bygge opp igjen verdenen. Når du begynner på det første området du vil bygge opp igjen må du først gjennom et level, og slå minibossen der. Etter det begynner du å bygge opp igjen det området, og når du er ferdig skal du gjennom et brett til - hovedsaklig for å drepe hpvedbossen men også for opprette fullstendig fred der. Det som er veldig bra med spillet er at du kan velge å ta hvilket som helst område du vil. Sliter du for eksempel med et område kan du velge å bygge opp sivilisasjonen et annet sted; for å så komme tilbake når du føler deg sterkere.



Men som i andre spill har du verken mye helse eller ferdigheter, i begynnelsen. Så etterhvert som du slåss deg gjennom områdene, eller bygger de opp, får du tilgang til flere ferdigheter og mer helse. Ferdighetene består stortsett av magi som du tilkaller deg i løpet sideskroll/action-områdene, eller værmagi som er til hjelp under simdelen. Actiondelen består av to store sideskrollede brett som tar sted i begynnelsen av et område, og slutten. I løpet av disse områdene sloss du mot fiender og samler forskjellig ting. På slutten av disse brettene venter enten, som sagt tidligere, en mini-boss eller hovedboss. I løpet av disse områdene kan du ikke bruke så mye magi som du vil. Men du samler små ting som gjør at du har så og så mye magi med deg. I begynnelsen har du bare en ting, og bør derfor spare magien.



En av de tingene jeg liker beste med spillet er musikken. Det var faktisk en av de tingene som gjorde at jeg falt slik for spillet. Spillet har til dags dato, utennom Final Fantasy 7, den beste bossmusikken i et spill noensinne. Utennom bossmusikken har første brettet i nesten alle områdene den beste låten. Men det er ikke så interessant å høre meg prate om musikk, når det man kan gå på youtube å høre den. Så derfor at jeg skal prate mer om den kan du se på dette klippet:

 Ellers kom det ut en cd med sporene spilt av et symfoniorketster som er veldig bra. Den hører du her:


ActRaiser fikk også en oppfølger men den fjernet helt simdelen. Jeg prøvde det et par ganger, men det var liksom ikke det helt samme uten byggedelen. Dette fordi etter du har fullført et brett kan du slappe litt av med å bygge opp verdenen. Det er litt action her også siden det er en del monster som beseires, og segl som utryddes. Når du har klart å utrydde seglene forsvinner den type monster, som kom ut av den. Ellers viser du innbygerne veien hvor de skal bygge, og du bruker værmagi for å fjerne steiner, trær eller sand. Det ble liksom ikke det samme, men jeg sier ikke at de skulle lage akkurat det samme spillet. Men mye av magien fra det første spillet forsvant. 



Det ble også laget en remake til mobiltelefoner, men den fjernet simdelen og lot et par brett være igjen. Jeg har ikke prøvd, og når jeg hører at de har fjernet simdelen tror jeg ikke kommer til å gjøre det.

fredag 1. april 2011

The Guardian of Light

Jeg husker det godt. Tiden da Narvesen lånte ut Super-Nintendo over to dager til ca 40-50 kroner. Dette var i begynnelsen på 90-tallet, nærmere 1992. Jeg lånte alltid spill der – og gjerne samme spill opptil flere ganger – og satt de to dagene og spilte så mye jeg kunne. De jeg lånte hyppigst var ActRaiser, Supermario Kart og Lagoon. Selv om ActRaiser og Supermario Kart var to veldig bra spill, så lånte jeg Lagoon minst like mye som de. Selve spillet var ikke spesielt bra, og grafikken var ikke i nærheten av de forhenværende spillene. Men likevel var det etter eller annet med Lagoon som gjorde at jeg likte det ganske godt.

Lagoon

Lagoon var opprinnelig et spill for SHARPx68000, og ble senere lagd på nytt for Snes. Det er selvsagt den versjonen jeg, og de fleste andre i Europa har spilt. Dette er fordi Lagoon til den andre Sharpx68000 bare ble sluppet i Japan. Forskjellen er visst ikke så veldig stor; men det er grafiske endringer på noen av bossene, uteområdene også er det visstnok ”cutscenes”. Andre forandringer kan du ser her: http://secretplace.cml-a.com/sharplagoon.php. Men siden de fleste har spilt Lagoon til Snes – inkludert meg – så kommer jeg ikke til å referere så mye til sharpversjonen.

Handlingen i Lagoon er ganske simpel; men likevel til tider minneverdig. I begynnelsen av spillet får man se en liten statisk ”cutscene”. Der du får blant annet se vismannen Mathis, Guardian of Light (Nasir) – som  er hovedpersonen i spillet – og Thor som er nikkedukken til Zerah (som da er hovedskurken i spillet). Zerah har forurenset sjøen i Lakeland i et håp om å vekke ”The Evil Spirit”, som visstnok skal befinne seg under slottet Lagoon. Noe som vi ser i åpningsekvensen så løfter Zerah slottet opp til himmelen så ingen kan få tak på det. Det er her ”Guardian of light”, Nasir, kommer inn i bildet. Du starter spillet i Atland som er hjembygden hans.

For lite sverd?

Ja det kan du godt si, for sverdet til Nasir er knøttlite. Det som gjør det morsommere er måten han svinger sverdet sitt. For han svinger det ikke i ordets rett forstand, det ser mer ut som han ruller det mot fienden. Rettere sag så slår han det mot fienden, og sverdet går rundt og rundt så lenge du trykker på knappen. Dette gjør det vanskeligere å treffe fiendene, siden fiendene beveger seg, duh. De fleste fiender kommer mot deg når du ser dem, men det er ikke alle som gjør. Disse er da til gjengjeld vanskeligere å treffe, fordi bevegelsene deres er uvilkårlig. Man skal heller ikke glemme det faktum at hvis du bommer på sverdknappen og fienden har kommet bort i deg - og du ikke klarer å komme deg unna i tide - så blir du dyttet bakover til du mister alt livet ditt. Noe som dessverre gjør spillet vanskeligere enn det trenger å være. 

At sverdet er så lite gjør spesielt kampene med bossene spesielt vanskelig. De er som regel store og deres svake punkt er vanskelig å treffe på grunn av det. Den første bossen er eksempelvis en fryktingytende robotaktig kyklop med en stor øks. Når han ser deg hopper han kjapt mot deg, og når du blir truffet av han blir du som sagt dyttet bakover. Å komme seg unna fiendene kan være overkommelig, men om du først blir truffet av en boss er det desidert vanskeligere. Det svake punktet til denne bossen er beina, men siden han hopper så mye rundt så er det vanskelig å treffe. Den beste strategien er å komme deg bak, fordi da er du trygggere mot angrepene hans, men det tar også desidert lengre tid. Så det du må gjøre er å gå forsiktig fremover, og når han hopper springer du bak han. Men vær forsiktig, står du rolig når han lander så blir du kastet opp i luften og er dermed et lett bytte for han. Om du kommer deg forbi han, still deg ved døra bak og vent til han hopper med ryggen til deg. Vær kjapp nå for han hopper fremover rimelig kjapt. Slå alt du makter og håp at du klarer det.

Jeg husker også hvor vanskelig det var å sett på ustyr på Nasir når vi spilte det for første gang. For en god del av knappene gjorde at man trykte seg ut av menyen. Når man til slutt fant den rette knappen så visste man ikke at man hadde ustyrt helten før du gikk innpå ustyrsmenyen igjen. Veldig klønete system.

Andre ting som ikke er så veldig bra med Lagoon er det faktum at det ikke finnes et kart du kan rådføre deg med. Spillet gjøres her også vanskeligere enn det trenger å være, fordi designet av områdene du slås i er som labyrinter å regne. Derfor er det veldig frustrerende å ikke ha et kart hvor du kan se hvor du kommer deg ut. Du kan alltids lage ditt eget kart, men det er vel ikke meningen at et spill skal være designet slik?

Hva er bra med det?

Det er rart med det, men uansett om disse tingene ødelegger mye av gleden; så var det etter eller annet som gjorde at jeg gikk tilbake til det gang etter gang. For det første likte jeg veldig godt musikken i spillet, og da spesielt bossmusikken. Musikken i resten av spillet var bra det også, men ikke nærheten av den musikken som kommer ut av høytalerene når du sloss mot en stor boss, som vist nedenfor:



For det andre, selv om handlingen er litt simpel, så er det visse ting med plottet som er minneverdig. Det faktum at det føles som om du er på en reise mot det som skal bli siste slåsskampen, er en motivator i seg selv.Du treffer også på en del underfundige karakterer på reisen. Det faktum at det er så vanskelig gjør jo at man blir frustrert av spillet. Men samtidig når du da klarer å komme deg forbi disse strekkene du har strevet med en stund, blir det en bragd i seg selv. Jeg følte ihvertfall at nå var det litt gøy igjen, og for hver gang jeg lånte det kom jeg et stykke videre. Jeg tror også det hadde mye med atomsfæren i spillet og at jeg ikke hadde spilt slike type spill før. Det kom jo tross alt før Zelda 3 til snes, som også var det første Zelda spillet jeg spilte. Så det hadde nok sin måte å gjøre et inntrykk på meg. Uansett hvor dårlig spillmekanikkene var/er så er det et spill jeg kommer til å sette pris på lenge. Rett og slett en del av min barndom. Jeg kommer nok til å skaffe meg det igjen når jeg får tak på en snes igjen, og håper at jeg får like bra minner av å spille det igjen. Men det kan jo hende at det er bare nostalgi jeg sitter igjen med. Ah, barndommens spill, og dens uskyldighet og naivitet hvor jeg savner deg hehe.

tirsdag 29. mars 2011

Snakkis

Snakkis, hva er det spør du kanskje? Snakkis er en betegnelse på noe som er på folkemunn, noe som mange prater om. Jeg vet ikke helt hvor ordet kommer fra, men jeg liker det ikke. Hvorfor kan du kanskje spørre? Vel, for det første er jeg ikke så glad forkortelser som f.eks seff. Det høres ut som vedkommende som ytrer er veldig lat og orker ikke si hele ordet. For det andre så er det et muntlig ord, og muntlige ord hører ikke hjemme i aviser og lignende. Det er det som startet hele hatet mot ordet. Opptil flere publikasjoner bruker ordet f.eks Vg, Dagbladet, Game Reactor osv. Jeg skjønner ikke hva et slikt muntlig ord har å gjøre i aviser eller lignende som skal være seriøse. Har vi slik mangel på ordentlig ord at vi må bruke forkortelser? Eller er det bare fordi de prøver å nå ut til et bredere publikum ved å prate hverdagslig til mannen i gata? Ordet taler ihvertfall ikke til meg og det fører veldig ofte til at jeg blar videre i frustrasjon.

Tanker? Ytringer?

søndag 27. mars 2011

Den Romantiske komedien fra britisk og amerikansk ståsted

I dette innlegget skal jeg ta for meg den amerikanske og britiske romantiske komedien. Først vil jeg redegjøre for den romantiske komediens opprinnelse. Så vil jeg ta for meg de forskjellige genrekonvensjonene filmene innehar. Til slutt vil jeg foreta en gjennomgang av filmen ”Four Weddings and a Funeral”, og prøve å belyse forskjeller i britiske romantiske komedier mot de amerikanske.

Den romantiske komediens opprinnelse(?)

Den tidligste formen for romantikk på film fikk ikke genrebetegnelsen ”romantisk komedie” før i 1907. Romantikken hadde frem til den tid hatt en særdeles lang litterær tradisjon, og da spesielt gjennom Shakespears verker; eksempelvis ”Midsummer Night’s Dream” og ”Much ado about nothing”. Selv om romantikken hadde blitt skrevet mye om, og ikke fikk sin første genrebetegnelse før i 1907, så kom ikke den erketypiske filmen før i 1934. Da lagde Howard Hawks ”Twentieth Century” og Frank Capra produserte ”It happened one Night”(Lavik. 2007: 1). Dette ledet også forsåvidt opp til det som skulle bli screwballkomediens gullader. Noe som også stadfestet den marka den romantiske komedien skulle gro på, frem til 70-tallet.

Screwballkomedien kommer fra baseballen, og ble opprettet som en motsetning mot Wallstreet krakket og depresjonen som etterfulgte. Screwball er definert ved språkbruket til karakterene. Dialogen hersker, og det er den som behersker språket på en leken og underfundig måte, den som slår mest fra seg verbalt, som vinner kvinnen til slutt. Det er også her ”motsetninger tiltrekker” oppstår, da ”paret” hater hverandre men ikke kjeder seg med hverandre. De prater og babbler til de stuper om, og de bryr seg ikke fordi de er forelsket. Man kan på mange måter si at denne kjappheten og farselelemenetene kommer til uttrykk da dens gullalder ikke varer så lenge. For etter andre verdenskrig mister den romantiske komedien og screwball sin levedyktighet(Lavik. 2007: 1).

Man ser heller her en overgang til de såkalte sex-komediene på 50- og 60-tallet. Disse filmene fokuserte mer på forfølelser enn ren flørting. Dog selve produksjonen av romantiske komedier avtok ikke, selv om den ikke var så levedyktig lengre. Screwballkomedien slet også, mye på grunn av ”The Production Code” som i henhold til westernsjangeren sa at skurken ikke skulle stilles i godt lys. I screwballfilmenene var det mer hva de ikke kunne vise. Da loven ble opphevet begynte man å utforske hvilke grenser man kunne overskride eller ikke. Den romantiske komedien kunne ikke holde følge, og slapp taket helt frem til slutten av 70-tallet(Lavik. 2007: 2).

Da Woody Allen’s ”Annie Hall” ble lansert på kino blåste den liv i genren igjen. Her var det mer fokus på humor og den relativt nervøse ”helten” i skikkelse av Woody Allen selv. På mange måter en antihelt, om du kan kalle noen helt i slike filmer. Det startet også opp den relativt snevre nervøse-romansen; noe som gjenspeilte seg i humoren og dens distinktive moderne usikkerhet og forvirring i forholdet mellom kjønnene(Lavik. 2007: 2). Denne nervøse-romanse filmene er en av de to type filmene som ble laget på 80- og 90-tallet. Den andre er den realistiske romantiske komedien, og nå har vi den idealistiske romantiske komedien. I den realistiske komedien ser vi skildringer av mer virkelige forhold, i kontekst til tiden de ble laget. Skildringene i seg selv er kanskje ikke så realistiske, men formen og innholdet ”matcher” tiden de ble laget på. Den idealistiske romantiske komedien er en film hvor det romantiske er intensivert og det er et generelt fravær av alt som kan virke truende(Lavik. 2007: 2). Der man knytter forelskelsen opp til det idealet, noe som er svevende eller uvirkelig. De har det dramatiske og turbulente som skjer, men det er ikke så hardtslående eller selvdestruktivt

Genrekonvensjonene

En typisk romantiske komedie er om to protagonister, som møtes og forelsker seg i hverandre. Det er alltid et snev av dramatikk, eller turbulens om du vil, i forholdet. Dette fører til de to forelskede skilles ad for en lengre periode i løpet av filmen. Hvorfor de skilles ad kan det være flere grunner til: det kan være alt fra en løgn, som blir avslørt av den ene, eller at en av de gjør noe utilsiktet slemt, men det trenger ikke å være utilsiktet heller, som sårer den andre. Under denne adskillelsen finner den ene eller begge to ut at de er som skapt for hverandre. Enten ved at de finner de ut selv, eller at de blir det eksplisitt fortalt av en venn eller fremmede. Deretter er ikke veien lang for å gjøre noe med det, og når de til slutt finner den andre igjen vil de om å men erklære sin kjærlighet for den andre, og skjer veldig ofte med en ”grand gesture”. Men det kan også være at de møter på hverandre ved en tilfeldighet. Da tar vi det for gitt at de er ment for hverandre.

Et godt eksempel på en slik romantiske komedie, som innehar disse karakteristikkene, er ”She’s all that”. Zack Siller har brukt halve filmen på å transformere Laney Boggs fra en litt nerdete jente, til en vakker kvinne. Det begynner som et uskyldig veddemål, mellom han og bestevennen hans, men fører til at han til slutt faller for henne. Hans ekskjæreste som ganske tidlig dumper han, og som er en indirekte årsak til dette veddemålet, liker ikke at han befinner seg med en jente av, det hun kaller for en lavere sosial klasse. En direkte årsak av dette fører derfor til at hun forteller Laney om veddemålet. Hun blir sint på Zack på grunn av det, og fordi hun også har falt for han, og de skilles ad helt til slutten av filmen. De gjør opp til slutt, men vi ser aldri eksplisitt at de blir sammen. Det trenger de dog ikke vise, fordi det tar vi for gitt.

Motsetninger tiltrekker

Andre filmer portretterer det man kaller ”motsetninger tiltrekker”, hvor protagonistene fra begynnelsen av ikke liker hverandre. Eller så er de ikke klar over at de liker hverandre. I løpet av filmen vil da produsentene ha lagt inn ledetråder slik at vi, eller dem, skal se at de likevel hører sammen. I løpet av filmen vil de bli tiltrukket av hverandre, selv om de hverken skjønner det eller liker det. De vil dog ikke klare å mostå hverandre nok, og uansett om de vil det eller ei så har de forelsket seg.

Et eksempel på dette er”French Kiss”, hvor vi har Kate og Charlie som skal gifte seg. Kate er livredd for å fly, og blir ikke med den tilkommende ektemannen til Paris. I Paris forelsker han seg i en fransk kvinne, og bryter med Kate. Hun må derfor trosse sin frykt, og tar første fly til Paris. På flyet møter hun Luc Teyssier, som er en tyv, hvorpå han gjemmer et smykke og en vin i vesken hennes – for å slippe unna ”customs”. Vesken hennes blir stjålet, noe som fører til at de begge blir nødt å reise til samme sted. Han for å finne smykket, og hun for å få tilbake Charlie. Han er ufordragelig, og hun kan ikke avstå han. Så det ingen av de hadde regnet med var at de skulle falle for hverandre, noe de selvsagt gjør. Så selv om ”She’s all that” og så hadde den konvensjonen tar denne den opp mer eksplisitt. Man trenger dog ikke lete lenge før man finner samme problemstilling i en annen romantisk komedie.

Andre varianter

Mens i andre filmer har du et par som før filmens begynnelse har funnet hverandre. Det spennende med denne formen for narrative, er hvordan disse to klarer å opprettholde sitt forhold til hverandre. Et eksempel på det kan være ”The Breakup”, der i skikkelsen av Jennifer Anniston og Matthew Vaughn er allerede sammen før filmens begynnelse. Det som er problematisk å ha det som eksempel er at de ikke går så bra med deres forhold. Så har du filmer som ”My Best Friend’s Wedding” der Julia Roberts spiller bestevennen til en som skal gifte seg. Hun har selvsagt funnet ut at hun elsker han, og gjør alt for å stoppe bryllupet. Til slutt har du fimer ”Knocked up” som blander den romantiske komedie stilen med stonerkomedier. Denne har sakte men sikkert blitt kjent som bromcom, eller ”Bro’s romantic comedy”.

Four Weddings and a Funeral

Four Weddings and a Funeral” kom på kinoene i 1994, og ble regissert av Mike Newell. Filmens manus er skrevet av Richard Curtis, som senere vi lage og regissere filmene ”Love Actually” og ”Pirate Radio”. Filmen tar for seg fire bryllup og en gravferd som foregår over 16 måneder til sammen. Charles, spilt av Hugh Grant, og vennene hans, deriblant Fiona – som spilles av Kristin Scott Thomas -, er invitert og går på en rekke brylluper. Men det er aldri noen av de som blir gift, bare mennesker som de er enten venn med eller ”bestman” til. I løpet av det første bryllupet som tar sted i begynnelsen av filmen, får Charles øye på Carrie. Carrie er en amerikaner spilt av Andie Macdowell, og det er kjærlighet ved første blikk; han blir oppsatt av henne, og forelseker seg umiddelbart.

Tradisjonell?

Dermed kan man si at det er romanse i luften, men selve filmen er ingen tradisjonell romantisk komedie. Den er tradisjonell i den formen at det er to stykker som forelsker seg, samtidig vil jeg ikke si at det finnes to protagonister i filmen. Grunnen til det er fordi man ser filmen mest fra synsvinkelen til Charles, og derfor er det bare han som kan fremstå som protagonist. Men det er også fordi gjennom interaksjonene i filmen, er det han vi får vite mest om, og det blir ikke aktuelt å kalle noen andre for protagonister. 

De britiske filmene er også mer subtile enn det de amerikanske er. Vi ser det i en scene i begynnelsen av filmen hvor Matthew, som er spilt av John Hannah, omtaler måten Charles ser på Carrie i det første brylluppet. Det er ingen belærende tale om at de hører sammen, men han ser at Charles er forelsket og sier noe som at ”It’s a pretty girl, the one you can’t take your eyes off. Is it love at first sight?”. Så istedenfor å si noe rett ut, spør han Charles istendenfor, og det hele blir mer subtilt. Vi har heller ingen form for ”motsetninger tiltrekker”, og da ihvertfall ikke blant Charles og Carrie. De som gifter seg i det andre bryllupet derimot innehar disse egenskapene, men de er bare sidekarakterer så det teller ikke. For disse karakteristikken som vi har sett tilhører bare protagonistene.

Andre grunner til det er at de britiske filmene har humor med mer tilstedeværelse. Humoren er forankret i en subtil, men verbal, form. Den er også til tider obskøn, og fører ikke lite til absurde situasjoner. Jeg vil også tørre å påstå at mye av den verbale humoren er en form for verbal slapstick. Så man kan på mange måter sammenligne det med dialogen i screwballkomedien. En tidlig i scene i filmen har vi Fiona og Father Gerald, portrettert av ingen andre en Rowan Atkinson, som er ganske obskøn: 

Fiona: (discussing the first one performs a wedding) It’s rather like the first time one has sex, I suppose.
Father Gerald: I suppose.
Fiona: Only not as messy, and far less cause for condoms”

Den verbale slapsticken, som jeg kommer til å kalle det, gjør seg gjeldende i det andre bryllupet. Father Gerald har nå gjort ferdig sin prøvetid og får endelig lede sitt eget bryllup. Men det er ikke nok slik han så det for seg når han gikk i lære. Her blir det hele veldig kleint, men det er intendert, for han gjør noen skikkelige verbale bommerter. For det første sier han dette til å begynne med 

Father Gerald: In the name of the father, the son, and the holy spigot. Spirit!” 

For det andre hadde han tydeligvis ikke lært seg navnene til de som skulle giftes. Men det skjønner jeg jo egentlig fordi de hadde ganske vanskelig navn, og det hadde nok ikke vært så lett for meg heller å huske. Når han skal gå over til den andre delen av giftelsen sier han: 

”Father Gerald: In the name of the father, the song and the holy goat. Eh....*ghost*”

Jeg vil også si at humoren har et mer forviklingspreg, da i starten av filmen før noen har sagt et ord, så banner Charles helt til kirka. Dette fordi han ikke våknet av ringeklokken sin. Etter en stund våkner han av seg selv, og når han ser at han er for sein til bryllupet; begynner han å banne så det gjomer. De første 15 minuttene er nesten bare banning fra hovedpersonen. Stresset gjør at de kjører feil vei til kirka og en forvikling oppstår om de ikke skal rekke det hele. Humoren vil jeg dermed si er tilstede på en helt annen måte i de britiske filmene, enn i de amerikanske. Den er mer livelig og friskere, og til tider ganske absurd. Men det hele er gjort på en mer subtil måte. Det vil ikke dermed si at de amerikanske filmene er humørløse, men den er ikke like tilstede. Hvis den først kommer i fronten er det mer i form av slapstick-humor, som i ”There’s something about Mary”. Altså humoren er som regel mer direkte og ”right-in-your-face”, men ikke nødvendigvis prompehumor. Jeg vet jeg maler et ganske ensidig bilde av den amerikanske romantiske komedien her. Spesielt siden jeg bare ser på den i forhold til bare ”Four Wedding and a Funeral”. Men det er overraskende få amerikanske romantiske komedier som avviker fra den oppskriften de har brukt så langt
.
Britiske filmer har også en tendens til å innkludere litt mer kleinere scener, der ubehaget inntreder. For eksempel i det andre bryllupet blir Charles plassert på et bord der alle damene er hans ekskjærester. Vi får ikke se det med en gang, men vi merker ubehaget med en gang Charles leser over bordplasseringene. Det blir ikke noe særlig bedre når det blir fortalt diverse historier om hans forhold til de enkelte av kvinnene. Det som kommer frem er at hovedgrunnen til at forholdene ikke funket var fordi Charles er en slags ”serial-monogamist”.

Fiona eller Carrie

Jeg har nå sett denne filmen tre ganger, og hver gang jeg kommer til det tredje bryllupet er det alltid noe som har plaget meg. Hvorfor er Charles så besatt over Carrie? Som sagt når Charles ser Carrie er det kjærlighet ved første blikk. Før jeg så filmen igjen gikk jeg å antok at han ble betatt av henne fordi hun var litt mystisk, og det ser jo jeg nå at er litt av grunnen. Men hun er ikke så mystisk som jeg ga henne æren av å ha. Uansett denne mystikken har nok litt med at hun er en amerikaner i England. Men likevel jeg skjønner ikke hvorfor han vi velge henne fremfor Fiona. Det er kanskje ikke meningen jeg skal skjønne det, men at jeg skal kjøpe at de er forelsket i hverandre. Disse to er skapt for hverandre, og de må gjennom disse fire bryllupene, og den ene gravferden for å finne ut at det er de som skal ende opp sammen.

Men nei, jeg verken kjøper det eller skjønner det. Hovedgrunnen til det er på grunn av Fiona en av bestevennene hans som er hemmelig forelsket i Charles. I det tredje bryllupet hvor det er Carrie som gifter seg avslører hun for Charles hva det er hun har gått å båret på alle disse årene. Rett etter hun har sagt det, så kan du se det i øynene hennes at hun angrer. Det er en slik sorg i øynene, noe som gjør scenen veldig følelsesladet. Tvert etter det forlater hun rommet og Charles følger etter henne. Jeg hadde helst sett at han valgte Fiona til slutt, men vet alle hvordan det ender. Det er en ganske enkel løsning, og det er nesten slik alle romantiske komedier ender. Så selv om denne filmen ikke er like konvensjonell, så har den fremdeles likhetstrekk.

Uansett ønsker jeg å forteller dere hvorfor jeg ikke skjønner dette. For det første tror jeg ikke Charles eller Carrie kommer til å vare lenge. Hvis vi ser på hvordan filme fremskrider så er Carrie noe nytt og spennende. Hun er amerikansk, og det gjør det hele mer mystisk. For eksempel blir Charles invitert på naschspiel hos Tom, men velger ikke å dra dit fordi Carrie skal overnatte på en hotellpub. Etter litt om og men, ender de begge til sengs. Dagen etter reiser hun tilbake til USA. Når det andre bryllupet er i gang ser Charles Carrie igjen, og nå er hun forlovet. Det er en rik, og eldre mann hun har fått klørne sine i. Men hva er det hun gjør med en gang hun får Charles alene igjen? Jo, hun går til sengs med han igjen. Men når dagen kommer igjen, er det han som må gå. Tredje bryllupet er Carrie sitt bryllup med denne herremannen. Uansett, når det er Charles sin tur til å gifte seg, møter hun opp. Nå er hun skilt fra den mannen hun giftet seg med ti måneder seinere. Hun har ikke tatt kontakt med Charles før det, og møter opp av ingenting. Dette fører til at Charles ikke gifter seg likevel, men slår seg sammen med Carrie. Joda, jeg skjønner at han til slutt velger henne fordi han elsker henne. Men for meg virker hun mer som en dramaqueen som egentlig ikke helt vet hva hun vil. Så hvis fortiden vil fortelle noe om hvilken person hun er, så kommer ikke forholdet deres til å vare spesielt lenge.

For det andre er Kristin Scott Thomas en bedre skuespiller enn det Andie Macdowell er. Er det en god nok grunn spør du kanskje? Vel, ja det er det, og det er fordi Kristin som Fiona klarer å formidle hennes sorg og forelskelse gjennom sine beskyttelsesteknikker: broddsikker sarkasme om hun og livet sitt. Andie Macdowell derimot virker veldig uinspirert i de scenene hun er med i, og man føler virkelig ikke med henne. Så du kan si at jeg har gått litt lei de konvensjonelle narrative grepene de har. Det er derfor jeg synes at de skal gå litt nye veier, i dette eksemplet at Charles heller velger Fiona fremfor Carrie. Ut i fra det jeg har sagt, så er det fordi Fiona virker mer innbydende, men det kan godt være at andre synes det helt motsatt. Uansett skulle man tro at det skulle kunne gå an å endre på oppskriftene av og til, ikke bare legge seg på ”if it ain’t broke don’t fix it”. Så selv om filmen bryter med det tradisjonelle romantiske komediens konvensjoner og narrativer, så er likevel hovedessensen tilstede. De som er ment for hverandre ender opp med hverandre til slutt, og slik er det bare.

Litteratur

Internett

Lavik, E. 2007, ”Komikk og romantikk i Hollywood”, i 16:9, februar 2007, http://www.16-9.dk/2007-02/side04_feature1.htm,

Film

Four Weddings and a Funeral

lørdag 19. mars 2011

Westernsjangeren på film og tv

I dette innlegget skal jeg se på westernsjangeren og noen av dens filmer. Samtidig skal jeg ta for meg 4 tv-serier som på den ene eller andre måten er forankret i den sjangeren.

Tidlig på 1900-tallet, mer nøyaktig 1903, kom filmen ”The Great Train Robbery”, og er av mange regnet som den første westernfilmen. Filmen ble regissert av Edwin S. Porter, som også var den eneste westernfilmen han lagde. Selve filmen tar for seg et togrøveri; 4 røvere stopper et tog, og stikker både av med lokomotivet og eiendelen til passasjerene. Sherrifen, som passasjerene til slutt får rivd med seg, koser seg med å danse. Noe som bryter litt med resten av filmen; fordi det kommer ut av ingenting og fordi filmteamet leker med farger. Fargene som er tilstede i denne dansescenen ble malt på i etter tid; og er grunnen til at det er så flakkende. Filmen ender til slutt med en jakt på røverne, og den aller siste scenen er ganske ikonisk; man ser en av røverne som sikter pistolen sin mot publikum og avfyrer.

Western konvensjonene

Som sagt var ”The Great Train Robbery” den første skikkelige westernfilm, men genren ble ikke skikkelig etablert før i 1910. Western var til dels basert på historiske hendelser, siden det faktisk fantes cowboyer, lovløse, nybbygere og indianske stammer. Det narrative var ganske tidleg basert rundt konflikten mellom nybyggerne og de lovløse; fra øst og byen kom nybyggerne som ville starte familier, skolelærerne som vil spre  kunnskap, men likeså bankmennene og embetsmennene. I disse områdene levde det fra før av – ikke bare indianerene – men også lovløse, fangstmenn, handelsmenn og grådige kvegbaroner.

Heltene i disse westernfilmene står som regel mellom to motpoler; han føler seg hjemme ute i villmarka men heller mot rettferdighet og snillhet, og svever som regel mellom barbari og sivilisjasjonen. Denne fram-og-tilbake posisjonen til helten er noe som går igjen i de fleste western plot. Han kan for eksempel starte på siden av de gode, eller så kan han være midt i mellom det som skjer. Uansett kan denne type helten kan på et eller annet tidspunkt bli fristet mot livet til nykommerne, men vil alltid til slutt slutte seg til de gode. Så du kan si at i westernfilmene finnes det enten god eller ond, og ingen eller få nyanser; det er med andre ord ganske svarthvitt. Det kan finnes små nyanser, men de blir sjelden eller aldri særlig utforsket. Man skulle aldri heller identifiseres seg med de onde; noe som gjenspeiles i ”The Production Code” fra 1930. Den sa blant annet at skurker i filmer ikke skulle på noen måte skildres i et godt lys.

Andre ting som karakteriserer helten i westernfilmene er hans bakgrunn. Protagonisten i ”The Searchers” for eksempel er en krigsveteran som har slåss i borgerkrigen. Det samme er tilfellet for protagonisten i ”3:10 to Yuma”, og som vi skal se senere Mal i ”Firefly”. Så du kan godt si at western som genre er satt i en grupperinger av konvensjoner. Du har for eksempel deres rasistiske portrettering av indianerne; de var de ville ute i villmarka som man ikke kunne temme. Derfra var det ikke lange vei til konvensjonelle scener med indianernes angrep på et fort,  heltens feminine sider kommer frem ved ”couting” av en kvinne, de lovløse raner en vogn og den siste, og klimatiske men standard, skytescenen helt på slutten av filmen. Alle disse konvensjonene gjør seg gjeldende i de fleste westernfilmene, for det er en del av cowboyenes liv.

I løpet av 50 og 60 tallet begynte westerngenren å bryte nye grenser. Filmer som ”The Good, The Bad, and The Ugly” og ”The Searchers” gjorde protagonisten mer kompleks.  I sistnevnte film har noen indianere kidnappet niesen til Ethan Edward, hvorpå han drar ut for å finne henne. Han drives hovedsaklig av tankene om familien, men også av hans hemmelige forelskelse mot brorens kvinne; Hun ble voldtatt og drept av de samme indianerne. Ethans medhjelper som er halvt indianere avslører Ethans planer om å drepe niesen fordi hun har giftet seg med en av indianerne. Hans sterke rassisme og ustyrtelige hevngjerrighet kulminerer i et angrep på indianerne på slutten av filmen. Helt til slutt fordømmer han seg selv til villmarka fordi han ikke klarer å tørste sin sorg eller hat.

Jeg er klar over at jeg malet et rimelig svarthvitt, og kanskje litt simpelt, bilde av westernsjangeren sin helhet, men slik jeg har forstått det – og ut i fra det jeg har lest og sett av westernfilmer – så er det en sjanger som er rimelig forankret i sin konvensjoner. Derfor trenger de ikke fornye seg for å være bra, men som du ser er det noen nye grep som blir tatt for å bringe videre genren sin, så det er ikke en sjanger som setter seg fast i sine egne spor.

(Fakta om western i denne delen er hentet fra boken ”Film  Art” skrevet av David Bordwell og Kristin Thompson.)

3:10 to Yuma

”3:10 to yuma”  er et godt eksempel på en helt som starter midt i mellom konflikten. Helten i filmen driver en kvegfarm langt ute i ødemarka. Han og sønnene er på vei med kvegene for å selge de, når de kommer over skurken som skal rane en vogn. Der blir de satt mellom loven som vil at han skal frakte skurken til toget som skal frakte han til fengslet, og skurkene som vil ha lederen deres tilbake. Det er opprinnelig en film fra 1957, men i 2007 lagde John Mangold en remake av filmen. Slik jeg har forstått det er det en trofast nyfortelling av filmen. Jeg har bare sett den remaken så jeg kan ikkje gjøre noen sammenligning mellom de. Når jeg så filmen så tenke at handlingen og karakterene i filmen var rimelig svarthvitt. Men etter nøyere antakelser ser jeg at selv om skurkene i banden til Ben Wade blir fremstilt ganske unyansert.  Så vil jeg si at de to hovedkarakterene Dan Evans og Ben Wade mer komplekse. Grunnen til det er som følger:

Dan Evans sloss mellom familiens loyalitet og hans forhold til loven; som gir han et oppdrag han egentlig ikke vil utføre. Ben Wade er ikke så ulik da han også sloss mot to motpoler; han har vært skurk hele livet sitt, men nå har han nådd et punkt hvor han er sliten av livet han lever. Så kommer hans redning i form av Dan Evans; selv om han sloss mot det i begynnelsen. Selv om Dan Evans er god, men dog kanskje litt egoistisk i begynnelsen – da han tenker på familien og seg selv sitt velvære -, så er det aldri like lett å vite hvilket moralsk ståsted Ben Wade kommer til å innta. Så selv om vi vet at han kommer til å ende opp på toget før eller senere; så vet vi aldri hvilke motivasjoner han har. Derfor er ”3:10 to Yuma” en bra fremstilling av en westernfilm, som ikke bare tar på seg de konvensjonelle klærne.

Western tv-serier

Bonanza

Bonanza er på den ene siden en erketypisk western, da du har mange av de samme konvensjonene du ser i eldre westernfilmer. Du har de erketypiske god heltene, i form av familien Cartwright, og hele miljøet rundt dem er western fra topp til tå. Men samtidig går serien vekk fra normen ved å handlinger som går på familien, og hvor forskjellige sønnene er; alle tre er fra tre forskjellige mødre. Du har selvfølgelig de konvesjonelle western handlingene, men poenget er at det er først og fremst familien serien tar for seg. Et siste poeng er at serien tar seg veldig selvhøytidelig, og faller derfor veldig ofte i fallgruven parodisk. For det første er skuespillet til tider teatralsk, og lite naturlig; litt slik eldre filmer har en tendens til å være. For det andre er ikke slossingen spesielt bra, da du veldig ofte ser at slagene ikke treffer motstanderen. Til slutt har du vignetten som er veldig morsom - om det har mye med parodien ”Sinte Festus” Prima Vera lagde det vet jeg ikke – da rytmene i sangen er veldig simpel og portrettene av de som spiller i serien ser veldig camp ut. Selvfølgelig er dette slik jeg ser det, og en som vokste opp med serien – og hvordan fortellinger ble gjort på den tiden – vil nødvendigvis ikke tenke det samme som meg.

Brisco County Jr.

Brisco County Jr. er den perfekte motpart, da den ikke tar seg selvhøytidelig. Det er nok ikke en serie som har som hovedmål å parodiere sjangeren, men den tar sin friheter her og der. For eksempel en scene der Brisco skal i en skyteduell med en sinister mann. Scenen starter typisk med at du ser kamera gå frem og tilbake mellom de to, og andre tilskuere som jubler duellen frem. Etter hvert stopper begge to opp å gjør seg klar, mens kamera fremdeles skifter mellom de to. Så plutselig fyrer Brisco av et skudd, og man skulle tro at han sikter på mannen, men kulen treffer istedenfor rett i kulehulet til den andres pistol. Pistolen bryter i sammen, og mannen detter om. Her tror man først at dette er en helt konvensjonelle westernscenene, mellom duelister – men så viser det seg å være et humoristisk knep og et stikk mot sjangeren.

Firefly

Hvorfor har Firefly blitt dratt med i en slik situasjon spør du? Firefly blir først og fremst oppfattet en scifi-serie. Men man kan ikke eksluderer westernsjangeren helt når man prater om serien. Dette fordi hovedpersonen innehar et trekk som en westernhelt alltid har; han har en krigsbakgrunn. I første episode ser vi han og Zöe som sloss i noe man kan kalle for en borgerkrig. Denne ”borgerkrigen” hadde to stormakter stående igjen; Kina og USA. Derfor er to av hovedspråkene kinesisk, noe de har fullstendig utnyttet ved å kun banne på det språket, og amerikansk.
Andre grunner er bekledningen, som minner veldig om gamle westernhelter, som er litt loslitte lærklær som i tillegg er ganske møkkete. Selv om de veldig ofte er oppe i rommet, så er de også nede på planeter å gjør oppdrag. Disse planetene er som oftest store ørkener, og tankene er heller ikke langt unna western da heller.

Selve skurkene i seriene er Reapers, og de kan på mange måter sammenlignes med hvordan Indianerne ble portretert i de gamle westernfilmene. De var på et tidspunkt mennesker de også, men etter de reiste helt til enden av rommet og fant ut at det var ingenting bak det, ble de gale.

Deadwood

Deadwood er den tv-serien av disse som går mer etter normen portretert i de gamle westernfilmene. Den er mer autentisk da den fremstiller ”Deadwood” i South-Dakota i 1870, og hvordan dens politiske oppbygning fra lovløshet til loven sakte men sikkert blir innsatt. Serien går over 3 sesonger, men skulle opprinnelig gå over de fire årene byen brukte på å få loven innbragt; men den ble kansellerte før de lyktes det. Det skulle også bli lagd tv-filmer som skulle få bragt resten av historien på plass, men det har enda ikke skjedd; og ifølge noen av stjernene kommer det nok aldri til å skje heller.. Ikke alle historiene eller karakterene er autentiske, men det er så langt opp mot det de klarte. Første sesong skjer seks måneder etter de første har bosatt seg der, og mange kommer dit med drømmer om å finne gull. Mange finner dog ut at lovløsheten, grådighet og korrupsjon regjerer der. Sesong 2 er et år etter sesong 1 og ting begynner å roe seg ned; de får inn blant annet telegraf og bank. Hovedpersonen i serien, eller han som kan regnes som det, blir ufrivillig utnevnt til sherriff. Sesong 3 er seks uker etter sesong 2 slutter; nå har regjeringsmakt og loven gjort seg gjeldende.

Serien er laget av David Milch, som blant annet var med på kreeringen av NYPD Blue, og ble sendt fra 2004 til 2006 på HBO. Som en litt morsom trivia på slutten så var nok serien en av de som hadde mest bannord i seg. Første episoden inneholdt til sammen 43 ”fucks”, mens hele serien til sammen hadde 2980 ”fucks”.



tirsdag 8. mars 2011

Tungvekteren "The Wire"(det finnes spoilere)



I det narrative tv-serie landskapet er ”The Wire” et unikum, og forteller sine historier på en annen måte enn vi er vandt til. Første gangen jeg så ”The Wire” på platekompaniet, så trodde jeg det var en billig kopi av en typisk politiserie. Jepp den tanken gjorde jeg uten å ha sett noe som helst av den. På det tidspunktet hadde jeg sett mye ”The Shield”, også en politiserie i toppsjiktet, og trodde virkelig ikke dette kunne måle seg. Dette skjedde i løpet av 2007, og når julen ikke var langt unna ønsket faren min seg sesong 1 av serien. Han sa det hadde fått mye skryt, men likevel, jeg var fremdeles veldig usikker og sjekket det ikke ut når jeg var hjemme til jul. Så ut på våren en gang, om jeg ikke husker helt feil, så var jeg på besøk til en kompis hvor vi endte opp med å se en episode. Jeg skjønte lite eller ingenting av hva som skjedde, og det var en god grunn til det – det var en av de siste episodene av sesong 1, men likevel var det noe som tiltalte.

Derfor så jeg endelig ”The Wire” i løpet av 2008, og det gikk ikke lenge før jeg hadde gjort ferdig hele serien. Jeg hadde vært vandt til gode serier opp til da, men virkelig ikke med slikt komplekst narrativ som ”The Wire” serverte. Jeg følte virkelig at det var en serie som tok meg som seer på alvor. Dette er på grunn hvordan de behandler det narrative, og hvordan det blir drevet fremover. Som jeg skal ta opp senere unngår de nådeløst de konvensjonelle seriene-tropene; ”Will they or won’t they”, ”exposition” osv. Hver gang jeg begynner på en ny serie, ser jeg det samme om og om igjen. De resirkulerer de samme triksene; det må være et kjærestepar som har gått fra hverandre og det er fremdeles en attraksjon der. Det er alltid lange sekvenser med forklaringer av hva det er som skjer. Derfor var det befriende å se en serie som ikke henger seg opp i det, og heller går sin egen vei. Så hver gang jeg setter på serien kan jeg sitte avslappet og ikke la meg irritere over slik ting, eller se en serie bli ødelagt av det.

Grunnpillarene

En serie som ”The Wire” er ikke en serie du kan bare hoppe inn i å tro at du skjønner hva som foregår. Det er ikke noe strømlinjeformet narrative her, og du er nødt å følge med hele tiden om du skal ha en skikkelig opplevelse av den. Den forteller deg ikke rett ut hva som skjer, for eksempel kan karakterene prate om ting akkurat som om du har vært der hele tiden. Går du glipp av et navn tidlig eller noe som har skjedd, kan du være sikker på at du ikke skjønner hvem eller hva de snakker om tre eller fire episoder senere.

”The Wire” er derfor en veldig ukonvensjonell serie i forhold til de andre jeg har tatt opp. Men samtidig har denne serien mye av det som kvalitetssikrer de andre tre seriene. Det ”The Wire” ikke har er de vanlige serie-tropene. Det finnes ingen ”Will they or Won’t they” og som nevnt tidligere er det ingen form for ”exposition”. I tv-serier blir den formen brukt ganske ofte. Det er oftest i form av at en karakter som forklarer nøye hva det er som skjer. Denne typen er nødvendig først og fremst, i de seriene, fordi karakterene skal fordre handlingen fremover, men også fordi vi som seer skal skjønne hva det er som skjer. Men mange av produsentene tror ikke at publikum klarer å følge med. Derfor hamrer de inn informasjon på unødvendige måter, noen ganger ved å si ting rett ut – og gjerne opp til flere ganger. Dette gjør ikke ”The Wire” i det hele tatt. Det kan føre til at den vanlige tv-seer kanskje ikke får med seg hva som skjer. Men det fordrer også at du skal følge med å få med deg hva som skjer selv. Det kan da på mange måter være mye mer utfordrende, men også mer givende å se. Fordi du føler at du virkelig er med disse personene og du får med deg alt du trenger i deres samtaler. Samtidig skal jeg innrømme at jeg slet veldig med å finne ut hvem de pratet om nå og da. Men etter hvert som du kommer inn i måten de presenterer informasjonen på, så er det gull verdt.

Serien kan virke treig og kjedelig i begynnelsen, men det er ikke fordi det er en dårlig serie. Det er fordi temaet serien tar opp trenger god tid på sementere seg i våre tanker. Serien tar for seg politmenn i Baltimore som har et oppdrag i sikte; å ta Avon Barksdale, en stor fisk i havet av doplangere. Problemet med denne trusselen er at Avon Barksdale er ikke som andre kriminelle. Han har plettfritt rulleblad og har ikke blitt fengslet for noe tidligere. Operasjonen hans blir kjørt med presise hender som skal sørge for at de ikke blir tatt. Derfor må politimennene ta i bruk mer uortodokse metoder. Det blir satt i gang en ”task-force” som består av flere medlemmer fra politiet. Deres metode er å avlytte handlingene utført av disse kriminelle. Men det er her ”The Wire” tar nye veier; vi får ikke se handlingene bare fra ”de gode” sine synsvinkler. Det faktum at jeg brukte ”” når jeg snakker om de gode, er at selv om de er de selvpåkalte lovmenn så er ingen av de plettfrie. Det går mye i gråsoner her, og du heier like mye på politmennene som de kriminelle. Dette fordi mesteparten av de som er med i gjengen til Barksdale vokste opp med dette, og er på mange måter like mye et offer som alle andre.

En av de narrative grepene som gjør ”The Wire” så interessant, er måten de avslutter episodene eller likedan sesongene. Selv om slutten av sesongene bærer preg av konklusjon så er den ikke like tilstede som i andre serier. Sesongene har en tendens til å avslutte abrubt uten noen eller særlig konkludering. Det er akkurat som det virkelige liv, og det går ikke alltid bra. I det virkelig liv får man ikke alltid en lykkelig slutt, og man får ikke alltid gjort opp. Episodene bærer dog mer dette abrupte sluttene, da de fleste episoder bare slutter og neste fortsetter opp tråden de har latt ligge. Av og til kan de finne på begynne en stund etter det, og vi får høre fra karakterene hva det er som har skjedd På denne måten blir serien veldig fortsettende, og alt som skjer er med på bringe videre hovedhistorien, og motivasjonen til karakterene for å gjøre det.

Baltimore’s fem deler

En ting som også er veldig flott med serier er måten den tar for seg byen Baltimore. Hver sesong av ”The Wire” tar for seg en del av byen, og dens innbyggere. Sesong 1 er hovedsaklig om doplangerne og deres hverdag. Sesong 2 tar for seg kaiarbeiderene, og illegaliteter som skjer der. Overgangen til en slik sak i sesong 2 kan virke veldig abrubt i forhold til alt som har skjedde i sesong 1. Selv om det er mange som sier sesong 2 er en av seriens svake utskudd, så er jeg uenig i det. Det funker like bra som handlingen i sesong 1, da du blir like godt kjent med karakterene her også. For her får man se like mye fra arbeiderne sin synsvinkel til politimennene som avlytter dem. Så det er på en måte samme formel her også, men det funker fordi det er såpass forskjellige materiale å ta fra. Likevel kan man binde det opp mot det som har skjedd og kommer til å skje. Mye på grunn av karakterene som frekventerer; Proposition Joe for eksempel er med allerede i slutten av sesong 1.

Sesong 3 er vi tilbake til doplangerne igjen, men her er politikken mer i sentrum enn det har vært. Da vi følger Tommy Carcetti’s vei mot å bli borgermester. Det blir aldri kjedelig her heller, da produsentene og skribentene er ekstremt gode til å bygge opp karakterer. Karakterene er så velbygde at det er vanskelig å ikke se på dem som virkelige personer. Sesong 4 tar et nærmere blikk på de som vokser opp i dopverdenen, gjennom å se på skolesystemet i USA. Man får nærmere innblikk på hvorfor alle disse ungene velger å gå inn i et system som vil disintegrere dem, og hva som gjør at de er så lett å påvirke. Siste sesong tar for seg avisenes rolle i hva som skjer i byen, og journalister som forfalsker saker. Den tar også for en falsk sak som blir forplantet av to politmenn som har sett seg lei på alle regler som gjør at de ikke får gjort jobben sin skikkelig.

Karakterene

Karakterene i serien er også like gjennomarbeidet som verdenen rundt dem. Om det er noen vi kan kalle hovedperson i serien så må det bli McNulty. Det er han som starter jakten på Barksdale, som er hovedhandlingen i sesong 1. En hovedmistenkt i en av hans saker blir funnet ikke skyldig. Dette fører igjen til at McNulty klager til dommeren over Barksdale. Men problemet er at ingen kjenner til Barksdale, og dommeren starter opp en ”taskforce”. ”What the fuck did I do?” er en av signaturreplikkene til McNulty. Det er som om han ikke skjønner virkningen av ordene sine. Som alle andre karakter i serien er han ingen engel. Han og hans bestevenn Bunk er ute å drikker seg dritings nesten hver kveld. En aktivitet som fører til at McNulty, husker ikke hvilken sesong eller episode, kjører bilen sin inn en stolpe eller har sex med en kvinne i fullt åsyn av politimenn som kjører forbi. Alkoholen er hans onde, og holder nesten på å ta livet av han i løpet av serien.

Så har vi Omar Little som representerer en slags Robin Hood skikkelse. Han raner doplangere, tar mye av godene selv men gir også tilbake til nabolaget. Altså en karakter som åpenbart gjør kriminelle handlinger, men han gjør det mot Barksdale og da kan man akseptere det. Han hjelper også veldig ofte politiet med sine saker, og andre ganger ødelegger han for dem ved å drepe folk som de trenger til etterforskningen. Så på den ene siden er han egentlig god fordi han tar loven i sine egne hender mot de som undertrykker de svake. Men likevel gjør han åpenbare kriminelle handlinger som ikke alltid er til det gode.

Som nevnt tidligere får vi se like mye fra de selvoppnevnte ”onde” i serien. Den hovedmistenkte som slipper unna McNulty i begynnelsen er D’Angelo, nevøen til Barksdale. Gjennom hele sesong 1 ser du han prøve å gjøre som onkelen sier, men samtidig slite med sine kvaler rundt det. Barksdale på den andre siden har vært i dette ”gamet” såpass lenge at han vet hva han gjør, og ville nok ikke gjort det annerledes. Du får også se fra de laveste på rangstigen i Barksdale sin gruppe. Det er spesielt en karakter som griper tak i deg, som kanskje ikke virker så viktig i begynnelsen. Wallace er en del av ”crewet” til D’Angelo. Du får ikke se så mye til han i begynnelsen av sesong 1, men etter hvert ser hverdagen hans, hvor han blant annet passer på noen gutter som bor med han. Etter hvert som sesong 1 går får du se at han får større og større kvaler med livet han lever. Til slutt når han blir drept har du blitt så godt kjent med han at du føler med han. Som jeg sa tidligere så vokser mesteparten av disse guttene opp med denne ”jobben”, og de blir like mye offeret som resten.

En annen karakter som er med helt fra sesong 1, og til sesong 4 som du lærer å bli glad i er Bodie. Han kan virke hard og lite følsom for det som skjer rundt han. Men etter hvert så lærer du å kjenne han også. I slutten av sesong 4 er han så lei av det livet, mye på grunn av overgangen fra Barksdale til Marlo Stanfield. Som har to vidt forskjellige måter å regjere arbeiderene på. På slutten av hans liv, og slutten av sesong 4, får du se en veldig fin samtale han har med McNulty. Du ser veldig stor forskjell på forholdet de to i mellom fra sesong 1 til 4. I denne samtalen er det akkurat som de er to gode gamle venner som prater sammen, og på mange måter er det jo det. Selv om begge to står på vidt forskjellige sider. Så når Bodie til slutt blir drept kan du ikke la være å felle en tåre for han.

Endelig ferdig

Ja da vil jeg si meg endelig ferdig med dette prosjektet. Jeg merket tidlig at jeg hadde malt meg inne i et hjørne ved å si at jeg skulle ta for meg opptil flere serier etter hverandre. Det førte kanskje ikke til noe særlig tidspress, selv om jeg følte at det hang over meg. Uansett sier jeg meg nå ferdig med å gå gjennom disse fire seriene. Frykt ikke, jeg kommer nok til å ta opp flere av disse seriene igjen, men det er i andre fasetter. Håper noen fikk noe ut av dette!

fredag 4. februar 2011

Lost


Mysterier og frustrasjon er bra

Lost er til tider en vanskelig serie å skjønne seg på, og det viser seg å være like vanskelig å skrive om den. Dette er selv om serien har i de siste åra blitt en av mine favoritter. Seriens måte å fortelle historier på er delt opp i flere lag. For det første brukes tilbakeblikk veldig ofte – det vil si at vi får se hva som skjedde med karakterene før de krasjet på øya – for å gjøre karakterene runde og for å kunne relatere det til hva som skjer på øya. Hvert tilbakeblikk tar som regel for seg bare en karakter – unntaket er som regel første og siste episodene av en sesong der du får se historier til flere karakterer. Disse tilbakeblikkene endrer etterhvert farge – da de blir ”flashforwards” som betyr at du får se hva som skjer i fremtiden. Dette begynner i slutten av sesong 3, for da får har en del av karakterene komt seg av øya. Så samtidig som du ser at de strever med å komme tilbake fra øya i sesong 4, får du også se hva som skjedde når de kom seg tilbake. Når jeg sier tilbake sikter jeg til at de har kommet seg av øya. I sesong 5 får du både tilbakeblikk og ”flashforwards”, og i siste sesong får du ”sidewaysflash” – som blir karakterenes måte å finne hverandre etter døden.

Den andre måten de bruker er ved å ha mystiske karakterer som aldri eller sjelden svarer på spørsmål de blir spurt. For eksempel har du Mr. Eko som bruker en evighet på å svare noen. Det ender som regel med at han svarer med et eller to ord – som egentlig ikke sier så mye om det han ble spurt om. Eller så vil svarene deres gi helt nye spørsmål som gjør at du døler at du går i en sirkel – en følelse av at serien ikke går noen vei fordi de ikke svarer skikkelig på spørsmålene. For eksempel får du vite i begynnelsen av sesong 1 at det var en fange på flyet. Etter tredje episode får du vite at det var Kate som var fangen på flyet. Vi får fremdeles ikke vite hva det er hun har gjort. Dette skaper mange spørsmål rundt hele greia, og ikke før i midten av sesong 2 får du vite hva hun gjorde.

Mange vil nok si at denne måten å fortelle en historie på gjør det veldig frustrerende å følge med på. Jeg vil si meg enig at det er det, men samtidig er det også dette som gjøre serien såpass vanendannende. Det er ikke nødvendigvis slik for alle; men å få besvart spørsmål som leder til nye spørsmål kan gjøre at du hele tiden vil ha nye svar, selv om de leder til nye spørsmål. Det er ihvertfall litt slik jeg føler det; det var når Lost var på sitt mystisk at det var best. Selv om jeg ikke er noe glad i at de skal utsette alle svarene og dra det ut slik de har gjort til tider; men det er en annen sak jeg kommer tilbake til. Så du kan si at man blir på en måte avhengig, fordi  du får aldri skikkelig vite hva som skjer hele tiden. Man lever i uvisshet, og det er et eller annet med det som gjør det veldig tiltalende. Det er vanskelig å forklare, men jeg synes Lost klarer det på en veldig fin måte. Hvis de skulle svare på for mange spørsmål så blir ikke serien lenger mystisk, og du får vite alt for mye. Da forsvinner gløden helt fra serien, og den er ikke like spennende. Det er er derfor flere serier som har prøvd å oppnå samme suksess ikke har klart det. Mens Lost levde på å svare nå og da, og ikke alt, så svarte disse seriene på for mye. Slik at selve mysteriet i seriene forsvant, og vitsen med selv serien forsvant.

For eksempel ”The Event”, er en serie som baserer seg på en kompleks måte å fortelle på. Det er tilbakeblikk, fremblikk og mange ting som skjer samtidig. Men når du hadde kommet til 6 episode eller noe sånt, så hadde de allerede svart på litt for mye. Det mystiske med serien forsvant helt, og jeg var ikke helt sikker på hvorfor jeg følte med lengre. Jeg stoppet å se, og vet ikke helt om jeg gidder å fortsette. Problemet med slike serier er det at de svarer på for mye. Men også det faktum at de prøver å følge etter Lost, med reklame om mysterium og titlene på seriene. Du har ”The Event” og ”Flashforwards”. Begge to prøvde som sagt å gjøre det Lost gjorde, men det gikk galt et sted.

Likevel synes jeg at Lost ikke bare skal besvare spørsmål med helt nye spørsmål. De skal klare å finne en balanse, det gjorde de dog nok ikke. Det var ikke så bra å dukke opp med altfor mange spørsmål i siste sesongen, da de ikke klarte å svare på alle spørsmålene. Likevel trodde jeg ikke de kom til å klare de uansett, men det hadde vert greit med flere svarte enn usvarte.

Lost gjør meg frustrert

Som sagt det høres kanskje rart ut, men det er denne måten å fortelle historier på som gjør at jeg liker Lost så godt. Men det har ikke alltid vært slik: jeg var faktisk svært så frustrert på slutten av sesong 2. Når siste episode hadde gått forbi ble jeg enig med meg selv at dett var dett for Lost, for min del ihvertfall. Jeg tror at jeg var rett og slett lei av å ikke få besvart noenting. Det er veldig rart på to måter: for det første har jeg nå sagt at mysteriet Lost er hvorfor jeg liker serien så godt, og for det andre likte jeg sesong 1 veldig godt. Så hva gikk galt? Hvorfor ble jeg så frustrert at jeg ga opp? Hvordan klarte jeg å plukke opp tråden å se serien igjen?

Sesong 1 åpnet med et brak, og er visstnok en av de dyreste pilotepisodene noensinne. Selve episoden satte standard for hvordan serien skulle opperere. Det er mange karakterer i Lost, og alle vil frem i søkelyset, men noen frekventerer mer enn andre. Det er mye action, og ting som skjer i første episoden. Det hele roer seg ned etter det, og serien tar seg god tid til å fortelle karakterenes historie. Det er her serien viser sin styrke; nesten alt som skjer har mening og forteller noe om hva kommer til å skje senere. Serien har derfor et veldig fortsettende preg. Hvis vi går inn på det som skjedde med Kate igjen: ”Marshall” Edward Lane som blir funnet skadet på stranda i første episoden, blir tatt vare på av Jack i løpet av disse episodene. Som nevnt tidligere finner vi ut at Kate er fangen han hadde ombord. Dette blir dratt videre til episode 3, hvor de til slutt blir nødt til å ta livet av han fordi han har for massive skader. Senere i episode 12 ”Whatever the Case May be” finner Kate og Sawyer en koffert på bunnen av en liten innsjø. Det viser seg at den tilhører ”Marshall” Edward Lane, og i den ligger pistoler og noe som Kate holder kjært. Kanskje ikke det beste eksemplet, men jeg regner med og tror du skjønner hva jeg mener.

Andre eksempler kan være Charlie som gjømmer dopet sitt ombord i flyet før det krasjer. Når de da har krasjet blir han med Jack og Kate for å sjekke ut førerommet i flyet som landet lenger ute i skogen. Der får han tak i dopet sitt igjen, og tar det med seg. I episoden kalt ”House of the Rising Sun” hvor Jack får med seg folk for å sjekke ut hulen han fant i ”White Rabbit” – begynner Locke sin prosess med å hjelpe Charlie. Det husket jeg ikke når jeg så serien om igjen. Jeg trodde det bare var i første episoden til Charlie ”The Moth”, som kommer etter ”House of the Rising Sun”, Locke begynte med det. Men så feil kunne jeg ta. Det er derfor et perfekt eksempel på et frampek om hva som kommer til å skje. Det er også en god pekepinn på historier som kanskje ikke virker så viktige, men som utvides etter hvert som handlingen går fremover.

Så hvorfor forandret dette seg når da sesong 2 kom? Likedan som sesong 1 startet med et brak, så avsluttet de sesongen på samme måte. Det var en kamp mot tiden for å skaffe dynamitt, få flåta de hadde bygget på vannet og usikkerheten blant de som ble igjen på stranda. Alt dette kulminerte i to eksplosjoner; en for å få opp luka til ”the hatch” og den andre på flåta når ”the others” tar Walt fra Michael. Sesong 2 starter opp rett etter dette, og de første episodene er veldig spennende. Samtidig er de også veldig treige, da flere ting fra episode 1 blir gjentatt i episode 2. Likevel er det mye som skjer. Men når de som har flyktet fra den brennende flåten møter de andre fra tail-section så begynner det å gå gale. Både for de overlevende på øya og for oss som skal følge med. Serien plages nå av for mange episoder som egentlig ikke tar opp så mye. Jo vi får vite mer om karakterene, men mange av tilbakeblikkene er kjedelige, og de nye karakterene er ikke så spennende. Det er liksom ikke så mye ”forward momentum”. Vi får bare se hva som skjer med karakterene på øya uten at handlingen i noe særlig grad blir dradd fremover. Det skjer egentlig ikke så veldig mye før Michael kommer tilbake å skyter Libby og Ana-Lucia.

Det var likevel for sent for min del; jeg hadde allerede blitt lei og det var vanskelig å få meg til å forandre mening: Uansett hvor spennende det var. Mye av grunnen til det var fordi det jeg har argumentert for ovenfor. Men også fordi at en del av episodene hadde en tendens til å bruke cliffhangers i slutten av en episode – for å så ikke ta det opp før på slutten av neste episode. Denne teknikken ble også brukt i sesong 1, men ikke like langtekkelig. Mens i sesong 2 ble den brukt litt for mange ganger, og legg til litt for mye fokus på ”the hatch” og veldig treige episoder – og du har en stykk frustrert og lei Stian Buhagen. Men hvorfor fortsatte jeg da å se på lost når sesong 3 kom?

Jeg tror kanskje det var at jeg hadde hele sommeren på å bestemme meg. Kanskje når jeg hadde fått litt avstand på ting, fant jeg ut at det var mye frustrerende med serien – men at slutten på sesongen var såpass spennende at jeg ville se hva som skjedde videre? Tror nok det er en av grunnene til det. En annen kan ha vært at nå hadde Michael forsvunnet fra serien, og jeg hadde aldri hatt veldig sansen for han – men tolererte han. Men i sesong 2 var han fryktelig irriterende med jakten etter sin egen sønn, og det faktum at han til slutt ble en forræder. Ihvertfall det som skjedde var at jeg begynte å se sesong 3 og likte veldig godt det som skjedde på skjermen. Magien var liksom tilbake selv om de frustrerende elementene var tilstede. Kanskje jeg rett og slett hadde begynt å sette pris på selve mysteriet og at det var nok. Karakterene hadde jeg også begynt å like. Lenge likte jeg ingen av karakterene, og skjønte ikke helt hvorfor jeg så på serien. Tror nok også alle tilbakeblikkene ødela.

Så da kan vi si at Buffy hadde ”karakterene” med stor K, Six Feet Under hadde ”emosjonene” med stor E og Lost var selv mysteriet. Den siste serien jeg skal ta opp ”The Wire” og David Simon. ”The Wire” er en helt annen serie enn de andre jeg har tatt opp. Men det er også det flotte, fordi de andre seriene jeg har tatt opp er heller ikke spesielt like.

onsdag 19. januar 2011

Six Feet Under

Six Feet Under ga et veldig sterkt inntrykk første gangen jeg så den. Men nå når jeg er på min tredje gjennomgang, er den ikke like bra. Det er ikke det at jeg ikke liker serien lengre, men synes ikke den har holdt seg like bra. Jeg sitter kanskje å forventer å få den samme reaksjon som når jeg så de forskjellige episodene. De forskjellige øyeblikkene som gjorde vanvittig inntrykk på meg. Men med et sukk må jeg medgi at påkjenningen av det som skjedde ikke var like påfallende som den gang. Karakterene er dog like bra, om kanskje bedre(les: David er ikke så irriterende i sesong 1). Jeg takler mer moren en det jeg gjorde; jeg kan til og med sette pris på henne. Jeg elsker hun skriker som bare det til en person når hun blir sint, og helt topp når hun går amok fordi mannen hennes dør i første episode av sesong 1. Selvsagt ikke fantastisk at hun mister mannen sin, søsknene Fischer mister faren sin; men måten hun mister fullstendig fatningen etter mannens bortfall: Hun har akkurat stått å laget middag, og alt hun har preparert og stekt i ovnen kaster hun utover gulvet. Hun skriker og nærmest freser, til hun sakte men sikkert setter seg på gulvet på sitt eget kjøkken. Det er nesten som det er mannen hennes hun skriker til; hvordan kunne han gjøre dette mot meg?

Six Feet Under er en fortelling om de tre søsknene Fischer, moren deres og ikke minst de sørgende. Dette fordi før faren døde drev han og David, den yngste sønen, et begravelsesbyrå. Dagen Nathaniel Fischer, faren, dør komme den eldste sønnen Nate hjem til jul; som han pleier å gjøre. Søsteren, Claire, som egentlig skulle hente ham er på fest og røyker seg høy. På flyet har Nate møtt en dame, Brenda, som han har sex med i et bøttekott. Hun kjører han til sykehuset etter han får vite at faren hans er død. Det er kort fortalt hva som skjer i første episoden. Serien tar videre for seg hvordan søsknene klarer seg i verden uten faren. Nate går motvillig, sakte men sikkert, inne i familiebedriften. Moren, Ruth, begynner å date forskjellige menn; blant annet en russer som leder blomsterbutikken hun jobber i. For ikke å glemme Hiram, hennes frisør og elsker, som hun var utro mot Nathaniel med. David er den yngste sønnen som ga opp sin utdanning for å bli begravelsesagent, og er sammen med Keith. Gjennom serien får vi se hans forandring fra homoseksuell som ikke har kommet ut av skapet, til å bli far. Claire som alltid mister kjæresten sin fordi vedkommende enten tar livet av seg, eller å ha vist seg å ha sex med læreren deres. Alle kjærester hun har bedrar henne på ett eller annet tidspunkt. Hennes historie forandrer ikke seg veldig; hun er nesten den samme ufordragelige jenta, som du har lyst til å like men hun gjør det vanskelig for seg.

Når jeg pratet om Buffy og hvilken påvirkningskraft den serien hadde, så var det først og fremst på grunn av karakterene. Jeg hadde aldri sett slike levende karakterer i en serie før. Jeg prøver ikke å si at det ikke er tilfellet med Six Feet Under; for det er en serie med gode karakterer. Men det er ikke det som drev meg mot serien. Det som tok tak i meg, og fremdeles har et lite grep på meg, er måten serien fremstiller følelser eller emosjoner om du vil. Følelsene karakterene har, viser og gir er rå og mange ganger på høygir. Det er også akkurat hvordan jeg ville sagt om serien hadde jeg kunnet fatte meg i korthet. Men det er sjelden jeg klarer så jeg skal ikke prøve så mye. Six Feet Under er en serie med følelser i høygir. Der sa jeg det.

Den råe, og høyspente følelsene jeg snakker om kan du først og fremst se på forholdet mellom Nate og Brenda. Ihvertall når det gjelder hvordan Nate viser følelser. For han er kanskje den eneste i familien sin som virkelig viser følelser. Han skal alltid føle noe om noe, som David sier i en av de tidligere episodene. David er en ganske konservativ fyr, med homoseksuell legning. Han har også heller ikke kommet ut av skapet, så du kan skjønne at det er vanskelig for han å vise skikkelig med følelser. Ikke det faktum at han er homoseksuell, men det faktum at han fokuserer på å ikke vise så mye følelser overfor de sørgende. Det at han ikke helt klarer å komme ut som homofil, og vise for kjæresten sin at han er stolt av sin legning – viser at han ikke er komfortabel med sine egne følelser. Før jeg går videre må jeg gå mer innførlig inn på dette

Selv om ikke David var min favorittkarakter i Six Feet Under, den første gangen jeg så serien. Så likte jeg veldig godt fremstilling av han og hans legning. Hvis vi ser på det i forhold til Buffy der Willow er lesbisk, så blir ikke legningen hennes utførlig utforsket. Bortsett fra hennes forhold til Tara og hun i sesong 7. Mens i Six Feet Under får vi se hvordan homofile har det i USA fra David sitt synspunkt. Dette nære blikket på homofile i en serie hadde jeg aldri sett, og til gjengjeld var ikke fremstilling så klisjeaktig som den pleier å være i tv-serier. Vi får se David fra hans varige steg ut av skapet til han omfavner sin legning, uten å tenke på at det er noe galt med han. Ikke at han tenkte det fra før av, men du er ikke veldig komfortabel med deg selv når du lever med din legning i skjul fra alle andre. Både Claire og Nate finner det ut ganske fort, og aksepterer han for den han er. For det er slik mennesker burde reagere. Men dessverre er vi fremedeles plaget med trangsynte mennesker, som ikke aksepterer folk for det de er. Six Feet Under belyser problemet på en god måte. Jeg er rimelig sikker på at den var med på å fremme, og kan ha påvirket folk i andre retninger når gjelder hvordan det blir sett på i dag.

Men det var ikke det som var poenget mitt. Jeg prøvde å legge frem forholdet til Nate og Brenda, og hvordan Nate viser følelser. Nate er som sagt en fyr med masse følelser, og nøler sjelden med å vise dem. Om han føler for det kan han skjelle ut mennesker, det har ikke noe å si om de er en av de sørgende eller en del av familien. Mange ganger kan du se han skjelle ut noen, for å så oppfatte at det bare var en dagdrøm. Akkurat disse dagdrømmene kommer jeg tilbake til. Forholdet til Nate og Brenda er turbulent fra starten, mye på grunn av Brenda. Fra liten av ble hun observert av psykologer. Det ble også skrevet en bok om henne, ”Charlotte light and dark”. Alt fordi hun gjorde en del sprø ting når hun var mindre for å teste grenser. Dette har gjort henne vanskelig å komme inn på, og det er dette skallet Nate prøver å briste. Men det lar seg vanskelig å gjøre, fordi hun har hatt dette opp ganske lenge. Det er spesielt en scene jeg tenker på: Nate blir oppringt av foreldrene til Brenda, som tilfeldigvis også er psykologer, som inviterer han til middag. Han regner selvsagt med at Brenda skal være med også. Men når han dukker opp får han vite at hun ikke kommer til å være med. Nate blir selvsagt usikker på situasjonen og vet ikke helt hva han skal tenke. Når han så kommer tilbake til Brenda forteller han akkurat hva han tenker om situasjonen. Hvorfor hun ikke slipper han inn, og hvorfor hun gjør sånn og sånn. Det hele ender med at de blir ganske nærme hverandre igjen, og ting virker å være veldig bra. Men så skjærer ting seg igjen i sesong 2, som ender i at de gjør det slutt.

Jeg føler jeg roter meg veldig bort her, men håper virkelig at hovedpoenget mitt kommer igjennom. Følelser er definitivt det Six Feet Under handler om. Men humor spiller også en stor rolle, og mesteparten er ganske svart. Til tider beksvart. For veldig ofte så gjør en karakter noe veldig sært noe; som å plutselig begynne å synge uten noen spesiell grunn. Husker ikke hvilken episode det var, men David begynte å synge en gang han støvsugde. Moren ropte på han og hele illusjonen forsvant, alt som var igjen var et rom, David og en støvsuger. Andre ting er som for eksempel når Brenda får besøk av en av sine ekser. Nate er sjalu fra første stund, men går med på å spise middag med de. Etter middagen blir narkotiske stoff innhalert, og plutselig får du se alt fra Nates synsvinkel. Han er veldig bedugget og kameraet svinger og bøyer seg i takt med han. Dette og dagdrømmene til karakterene, noe de gjør ofte, er med på å bidra til en ganske unik serie. Andre ting kan også nevnes som at alle i familien på et eller annet tidspunkt prater med sin døde far. Det er også veldig ofte at de prater med de døde, som de forebereder begravelser til også. Gjennom disse personene får karakterene en sjanse til å sloss mot sine demoner.

Som sagt en av mine favorittserier, og hadde det ikke vært for den – vel da hadde en annen serie påvirket meg en annen vei, joda jaja blabla – så hadde jeg nok ikke hatt den smaken når det gjelder tv-serier som jeg har nå.

Dette var serie nummer to, og til neste gang: 4, 8, 15, 16, 23, 42.