Dette blir et veldig kort innlegg. Nå har jeg gjort min andre spillanmeldelse for hjemmesiden til Samviten, som er et studentmagasin for SV-Fakultetet. Har nå vært journalist i nesten et og et halvt semester. Veldig spennende arbeid, hvor jeg har lært mye. Men det er kanskje ikke derfor du er her. Link til anmeldelsen, check it out:
http://samviten.no/2012/02/29/l-a-noire/
onsdag 29. februar 2012
søndag 12. februar 2012
Bli skremt eller ikke bli skremt, det er spørsmålet
Jeg har alltid vært interessert i skrekkfilm, men det har ikke alltid vært like gøy å se dem. Som ung var jeg vettskremt av det meste, og så jeg en film som var litt skummel kunne du være sikker på at jeg hadde mareritt lenge etter. I tilegg var jeg også mørkeredd, noe som ikke gjorde dette særlig lettere. Men min første skrekkopplevelse på fjernsyn var ikke akkurat noe som i utgangspunktet var skummelt. Eller hvis du regner reveenka som skummel, så sett deg ved siden av meg. Jeg tror jeg var 6 år, og første gangen jeg så reveenka var jeg livredd. Ikke spør meg hvorfor, jeg aner ikke. Det er så uforståelig at jeg har ikke ord på det en gang. Det er likevel ikke min største skrekkopplevelsen, den kom når jeg var 8 år.
Heksene
Heksene som ble skrevet av Roal Dahl ble gitt ut på bok i 1983 og ble filmatisert 1990. Heksene handler om en liten gutt som mister foreldrene sine i en bilulykke. Hans bestemor er alt han har igjen. Hun er flink til å fortelle historier og forteller om hekser som liker å drepe unger. Det er ikke først og fremst fordi de vil drepe dem, men det er fordi de lukter så fælt når de er i nærheten. Kort fortalt ender de opp på et hotell fult av hekser, og kampen for overlevelsen er i gang. Men dette er ikke så viktig, da de fleste kjenner historien. Tenkte jeg bare skulle friske dem opp litt!
Som sagt var jeg 8 år, og jeg ville se Heksene. Jeg skulle til å si at jeg overtalt faren min til å bli med, men det tror jeg nok ikke er så rett. Uansett om jeg gjorde det så var det sjelden vanskelig å overtale han. For han ville som oftest se disse type filmene, så derfor fikk vi lov, men det er en annen sak. Vi gikk iallefall på kino, og det begynte ganske så uskyldig. Jeg likte filmen veldig godt, og koste meg. Dette var helt til heksene begyne å ta av seg maskene. Råtten hud tittet frem, hår overalt og som de strevde. Er det rart en gutt på 8 år blir skremt? Dette er ingen vanlig kost for en gutt på 8 år skal jeg si deg. Jeg begynte å hyle, jeg var så redd. Tårene trillte og jeg ville ut av kinosalen. Faren min overtalte meg likevel til å bli, og med en gang denne scenen og andre verre var ferdig var det ikke så farlig lengre. Så jeg er glad den i dag at jeg ikke forlot kinosalen, for da hadde jeg ikke sett resten av filmen. Det hadde vel vært litt flaut å forlate kinosalen fordi jeg var redd vel? Det er ikke akkurat som om det på skjermen er ekte er det vel? Nei det er det ikke, men jeg var ikke langt fra å forlate hele filmen.
Ikke lenge etter var jeg på en bursdagsfest hos en kompis, og da fortalte jeg jo selvfølgelig ikke at jeg hadde skreket og grått i kinosalen. Jeg levde meg inn i alle samtalene om filmen, og sa at det var kjempekult det som skjedde. Jeg syntes jo for så vidt det også selv, men jeg var for redd til å sette pris på det akkurat der og da. Jeg ville bare ikke si at jeg hadde gjort, og kanskje ikke skille meg helt ut.
Jurrasic Park og Scream
Dette er vel kanskje ikke så merkelig heller. Begge disse to filmene har jo en del skrekkelementer. Det var ikke så lenge etter at jeg så heksene, eller 3 år senere. Da var jeg 11 og litt visere om årene. Det stoppet meg likevel ikke fra å bli skremt av Jurrasic. Ta det dog med ro, jeg ble ikke like skremt. Ingen skriking eller tårer fra meg denne gang. Jeg hadde med andre ord blitt mer herdet.
I 1996 kommer Scream og skremmer vettet av meg igjen. Likevel tror jeg at det var vendepunktet mitt. For etter jeg hadde sett den filmen var jeg blitt mer herdet, og jeg ble ikke like skremt av filmer. Eller det er ikke sikkert at det var etter den filmen. Men den var nok en slags katalysator for meg. Mitt problem nå er at jeg aldri blir skremt, og hva er vitsen med å se en skrekkfilm hvis du ikke blir skremt? Det er jo tross alt det som er vitsen med slike filmer. Men jeg skjønner jo selvfølgelig at ikke alle elsker å bli skremt slik jeg gjør. Derfor forteller jeg litt om da jeg ble skremt selv, litt for å vise at jeg også har blitt skremt men mest for å gjøre narr av meg selv. Det er viktig å ha ironi og alt det der er det ikke?
Kanskje jeg etter hvert skjønte at det egentlig ikke var noe å skjemmes, eh skremmes over? Det er jo for såvidt ingeting å skjemmes over at man skremmes av noe. Det er en naturlig ting vi mennesker opplever på en daglig basis. Mørke bakgater eller dystre gravplasser, finnes det noe skumlere? Jo, hvis de døde begynte å våkne til live mens du gikk forbi. Du gikk det forsiktig og ante ingen fred og ro, plutselig kjenner du en hånd på skulderen. Du skvetter til og hopper fort rundt, og i et splittsekund tenker du "det er sikkert en kompis som prøver å skremme meg". Men så viser det seg at er noen sin bestemor som har kommet for å spise hjernen din. Det kan skje, eller kan det det? Jeg vet ikke, men jeg tipper jeg hadde blitt skremt da. Tipper hun ikke hadde rukket å spise hjernen min mens jeg var i live. Jeg hadde nok dødd av skrekk med en gang. Men alle tv-tittingen skulle jo tilsi at jeg visste hvordan jeg ville reagert. Men jeg vet ikke det. Kanskje like greit, at det ikke kommer til å skje?
[Rec] og litt Silence of the Lambs
Hva har vi her? Jo, jeg tror det er en film som jeg i en voksen alder har blitt skremt av. Filmen er spansk, og er av den typen "funnet video-materiale" om noe som har skjedd. Medfølgende er et kamerateam, bestående av en stykk reporter og en ganske irriterende kameramann. Likevel, han er ikke like irriterende som han i Cloverfield, det skal tross alt mye til. Uansett, skal dette kamerteamet være med noen brannmenn på en helt vanlig natt. I begynnelsen er det ikke så mye som skjer. Vi får for det meste se hva som skjer på brannstasjonen når disse mennene har ingenting å gjøre. Inget annet enn å vente. Når de plutselig blir kalt ut, så er det noe som virkelig skjer. En gammel dame har låst seg inne og nekte å komme ut døren. Dette skjer i en blokk. Like etter de går inn, blir de låst inne. Det viser seg at visse mennesker inne i dette bygget har blitt infisert av et virus. Akkurat hvilket virus det er, får vi ikke vite. Det er kanskje like greit, ikke noe så kjedelig som en person som prøver å forklare hva som skjer i en skrekkfilm. Hamre hamre det inn i hodet på deg. Men men, det er slik Amerikanerne liker det så hvorfor ikke hehe.
Frem til nå har ikke filmen vært særdeles skummel, og det vil ta lang tid. Men den er uhyre spennende, og man vet ikke helt hva det er som skjer eller hva som kommer til å skje. En god scene er da den ene brannmannen plutselig faller ned alle trappene og rett foran menneskene nede foran utgangsdøren. Panikken, og skrikene er så ekte som du kan få dem. Filmcrewet hadde ikke sagt noe til skuespillerne at dette kom til å skje. Derfor får vi noe som er ganske så naturlig.
Det er ikke før i filmens sluttminutter at ting virkelig begynner å bli skummelt. Jepp, nå kommer jeg til å røpe hva som skjer helt i slutten av filmen. Så hvis du virkelig ikke vil vite det, så ber jeg deg hoppe over dette avsnittet. Kamermannen og reporteren har låst seg inn i toppleiligheten. Alle de andre er døde, og lyset på kameraet er på vei til å gå ut. Før den tid får de kikket seg rundt og finner ut en del grusomme ting. Plutselig forsvinner lyset fra kameraet og reporteren blir hysterisk. Kameramannen prøver frenetisk å fikse det. Det er helt mørkt rundt dem, de kan ikke se noe og de vet ikke hvor de er. Plutselig får mannen på "night-vision" egenskapen på kameraet. Da kan han se hva som skjer rundt han, men hun kan ikke. Hun klamrer seg til han, mens de falmer seg fremover. Han legger merke til en oppgang til loftet. Han åpner opp og vil kikke opp. Hun nekter, hun er hysterisk og vil han skal la være. Men han kan ikke la være, han må kikke opp. Han løfter seg opp og tar en kjappt oversyn over hva som er der oppe. I et splittsekund ser han noe, han snur seg tilbake og noe kommer skrikende mot han. Han faller ned, og dette vedkommende kommer ned.
Når dette foregår, er jeg meget redd, og tenker med meg selv "dette er lenge siden det har skjedd, så kult". Eller jeg tenkte kanskje ikke det, men likevel kan det sikkert ikke være langt fra. Denne scenen er minst like spennende som sist-scenen i "Silence of the Lambs". Du vet den hvor Clarice blir låst inne i et mørkt rom, hvor Buffalo Bill har tatt på seg "night-vison goggles". Han kan se henne, men hun kan ikke se han. Dette er en av de mest spennende scenene jeg har sett. Mye av det er på grunn av Jodie Foster sitt fantastiske skuespill. Det er få kvinnelige skuespillere jeg har sett som kan fremstå så redd på skjermen, og virkelig selge det til publikum. Men nå tror jeg det er nok, kanskje jeg skal skrive mer utfyllende om "Silence of the Lambs neste gang? Hmm, høres ut som en god ide!
Heksene
Heksene som ble skrevet av Roal Dahl ble gitt ut på bok i 1983 og ble filmatisert 1990. Heksene handler om en liten gutt som mister foreldrene sine i en bilulykke. Hans bestemor er alt han har igjen. Hun er flink til å fortelle historier og forteller om hekser som liker å drepe unger. Det er ikke først og fremst fordi de vil drepe dem, men det er fordi de lukter så fælt når de er i nærheten. Kort fortalt ender de opp på et hotell fult av hekser, og kampen for overlevelsen er i gang. Men dette er ikke så viktig, da de fleste kjenner historien. Tenkte jeg bare skulle friske dem opp litt!
Som sagt var jeg 8 år, og jeg ville se Heksene. Jeg skulle til å si at jeg overtalt faren min til å bli med, men det tror jeg nok ikke er så rett. Uansett om jeg gjorde det så var det sjelden vanskelig å overtale han. For han ville som oftest se disse type filmene, så derfor fikk vi lov, men det er en annen sak. Vi gikk iallefall på kino, og det begynte ganske så uskyldig. Jeg likte filmen veldig godt, og koste meg. Dette var helt til heksene begyne å ta av seg maskene. Råtten hud tittet frem, hår overalt og som de strevde. Er det rart en gutt på 8 år blir skremt? Dette er ingen vanlig kost for en gutt på 8 år skal jeg si deg. Jeg begynte å hyle, jeg var så redd. Tårene trillte og jeg ville ut av kinosalen. Faren min overtalte meg likevel til å bli, og med en gang denne scenen og andre verre var ferdig var det ikke så farlig lengre. Så jeg er glad den i dag at jeg ikke forlot kinosalen, for da hadde jeg ikke sett resten av filmen. Det hadde vel vært litt flaut å forlate kinosalen fordi jeg var redd vel? Det er ikke akkurat som om det på skjermen er ekte er det vel? Nei det er det ikke, men jeg var ikke langt fra å forlate hele filmen.
Ikke lenge etter var jeg på en bursdagsfest hos en kompis, og da fortalte jeg jo selvfølgelig ikke at jeg hadde skreket og grått i kinosalen. Jeg levde meg inn i alle samtalene om filmen, og sa at det var kjempekult det som skjedde. Jeg syntes jo for så vidt det også selv, men jeg var for redd til å sette pris på det akkurat der og da. Jeg ville bare ikke si at jeg hadde gjort, og kanskje ikke skille meg helt ut.
Jurrasic Park og Scream
Dette er vel kanskje ikke så merkelig heller. Begge disse to filmene har jo en del skrekkelementer. Det var ikke så lenge etter at jeg så heksene, eller 3 år senere. Da var jeg 11 og litt visere om årene. Det stoppet meg likevel ikke fra å bli skremt av Jurrasic. Ta det dog med ro, jeg ble ikke like skremt. Ingen skriking eller tårer fra meg denne gang. Jeg hadde med andre ord blitt mer herdet.
I 1996 kommer Scream og skremmer vettet av meg igjen. Likevel tror jeg at det var vendepunktet mitt. For etter jeg hadde sett den filmen var jeg blitt mer herdet, og jeg ble ikke like skremt av filmer. Eller det er ikke sikkert at det var etter den filmen. Men den var nok en slags katalysator for meg. Mitt problem nå er at jeg aldri blir skremt, og hva er vitsen med å se en skrekkfilm hvis du ikke blir skremt? Det er jo tross alt det som er vitsen med slike filmer. Men jeg skjønner jo selvfølgelig at ikke alle elsker å bli skremt slik jeg gjør. Derfor forteller jeg litt om da jeg ble skremt selv, litt for å vise at jeg også har blitt skremt men mest for å gjøre narr av meg selv. Det er viktig å ha ironi og alt det der er det ikke?
Kanskje jeg etter hvert skjønte at det egentlig ikke var noe å skjemmes, eh skremmes over? Det er jo for såvidt ingeting å skjemmes over at man skremmes av noe. Det er en naturlig ting vi mennesker opplever på en daglig basis. Mørke bakgater eller dystre gravplasser, finnes det noe skumlere? Jo, hvis de døde begynte å våkne til live mens du gikk forbi. Du gikk det forsiktig og ante ingen fred og ro, plutselig kjenner du en hånd på skulderen. Du skvetter til og hopper fort rundt, og i et splittsekund tenker du "det er sikkert en kompis som prøver å skremme meg". Men så viser det seg at er noen sin bestemor som har kommet for å spise hjernen din. Det kan skje, eller kan det det? Jeg vet ikke, men jeg tipper jeg hadde blitt skremt da. Tipper hun ikke hadde rukket å spise hjernen min mens jeg var i live. Jeg hadde nok dødd av skrekk med en gang. Men alle tv-tittingen skulle jo tilsi at jeg visste hvordan jeg ville reagert. Men jeg vet ikke det. Kanskje like greit, at det ikke kommer til å skje?
[Rec] og litt Silence of the Lambs
Hva har vi her? Jo, jeg tror det er en film som jeg i en voksen alder har blitt skremt av. Filmen er spansk, og er av den typen "funnet video-materiale" om noe som har skjedd. Medfølgende er et kamerateam, bestående av en stykk reporter og en ganske irriterende kameramann. Likevel, han er ikke like irriterende som han i Cloverfield, det skal tross alt mye til. Uansett, skal dette kamerteamet være med noen brannmenn på en helt vanlig natt. I begynnelsen er det ikke så mye som skjer. Vi får for det meste se hva som skjer på brannstasjonen når disse mennene har ingenting å gjøre. Inget annet enn å vente. Når de plutselig blir kalt ut, så er det noe som virkelig skjer. En gammel dame har låst seg inne og nekte å komme ut døren. Dette skjer i en blokk. Like etter de går inn, blir de låst inne. Det viser seg at visse mennesker inne i dette bygget har blitt infisert av et virus. Akkurat hvilket virus det er, får vi ikke vite. Det er kanskje like greit, ikke noe så kjedelig som en person som prøver å forklare hva som skjer i en skrekkfilm. Hamre hamre det inn i hodet på deg. Men men, det er slik Amerikanerne liker det så hvorfor ikke hehe.
Frem til nå har ikke filmen vært særdeles skummel, og det vil ta lang tid. Men den er uhyre spennende, og man vet ikke helt hva det er som skjer eller hva som kommer til å skje. En god scene er da den ene brannmannen plutselig faller ned alle trappene og rett foran menneskene nede foran utgangsdøren. Panikken, og skrikene er så ekte som du kan få dem. Filmcrewet hadde ikke sagt noe til skuespillerne at dette kom til å skje. Derfor får vi noe som er ganske så naturlig.
Det er ikke før i filmens sluttminutter at ting virkelig begynner å bli skummelt. Jepp, nå kommer jeg til å røpe hva som skjer helt i slutten av filmen. Så hvis du virkelig ikke vil vite det, så ber jeg deg hoppe over dette avsnittet. Kamermannen og reporteren har låst seg inn i toppleiligheten. Alle de andre er døde, og lyset på kameraet er på vei til å gå ut. Før den tid får de kikket seg rundt og finner ut en del grusomme ting. Plutselig forsvinner lyset fra kameraet og reporteren blir hysterisk. Kameramannen prøver frenetisk å fikse det. Det er helt mørkt rundt dem, de kan ikke se noe og de vet ikke hvor de er. Plutselig får mannen på "night-vision" egenskapen på kameraet. Da kan han se hva som skjer rundt han, men hun kan ikke. Hun klamrer seg til han, mens de falmer seg fremover. Han legger merke til en oppgang til loftet. Han åpner opp og vil kikke opp. Hun nekter, hun er hysterisk og vil han skal la være. Men han kan ikke la være, han må kikke opp. Han løfter seg opp og tar en kjappt oversyn over hva som er der oppe. I et splittsekund ser han noe, han snur seg tilbake og noe kommer skrikende mot han. Han faller ned, og dette vedkommende kommer ned.
Når dette foregår, er jeg meget redd, og tenker med meg selv "dette er lenge siden det har skjedd, så kult". Eller jeg tenkte kanskje ikke det, men likevel kan det sikkert ikke være langt fra. Denne scenen er minst like spennende som sist-scenen i "Silence of the Lambs". Du vet den hvor Clarice blir låst inne i et mørkt rom, hvor Buffalo Bill har tatt på seg "night-vison goggles". Han kan se henne, men hun kan ikke se han. Dette er en av de mest spennende scenene jeg har sett. Mye av det er på grunn av Jodie Foster sitt fantastiske skuespill. Det er få kvinnelige skuespillere jeg har sett som kan fremstå så redd på skjermen, og virkelig selge det til publikum. Men nå tror jeg det er nok, kanskje jeg skal skrive mer utfyllende om "Silence of the Lambs neste gang? Hmm, høres ut som en god ide!
tirsdag 7. februar 2012
Et kjærlighetsforhold til nostalgi og andre historier
Nostalgiens borg svever høyt over tårnene langt der nede. Man merker vindens gust som sliper over bakkene klar for å synke sine skuldre. Langt der nede sitter en kar med grønn kappe. Hans hår er klipt som en skål, og det er tydelig at han begynner å merke alderens tyngde. Mannen bryr seg ikke, han har sitt kort sverd og sitt store mål. Målet hans er å beseire onde maktene, men er det virkelig så lett? Er Nostalgien nok? En mann iført bare, røde klær og en ubønnhørlig styrke til å hoppe slentrer ned bakkene. Ved hans side spankulerer hans bror, en anelse høyrere med en grønn drakt. Disse merker ikke like godt alderens tyngde, men som helten er de begge klare for å repetere sine eventyr. Nostalgien har plassert sitt anker, og disse tre heltene er dermed en del av mitt liv som jeg verken vil eller kan bli kvitt. Men det betyr at jeg også har vært ung, eller er jeg det fremdeles? Joda, jeg er nok det, for alder er tross alt bare et tall. Det sier ingenting om hvor gammel du egentlig er. Du kan være 40 år og likevel ikke være skikkelig voksen. Bare se på samfunnet vårt, er det slik vi så det for oss? Det er uansett ikke poenget her, men roter man seg bort så roter man seg bort. Over til poenget!
En grå boks blir født, og vår gode venn Narvesen
For lenge, lenge siden, da jeg var ung var huset vårt et samlingspunkt. Ikke et hvilken som helst samlepunkt; det var nostalgiens borg i all dens glans. Mange unger kom dit for å se på andre spille Super-Nintendo. Året var 1993 eller 1994, og Super Nintendo'en hadde kommet på banen i all dens prakt. Super Mario World var et naturlig valg, og vi spilte det til vi var lei og kastet de andre ut. Nei det stemmer nok ikke helt. Vi kastet dem ikke ut, vi ba dem pent å gå når vi var ferdige å spille. Eller var det fordi vi ville spille i ensomhet? Jeg husker ikke detaljene. Uansett hvordan det gikk var det vi som var samlingspunktet. Alt dette på grunn av en liten kasse som man kunne spille med. Det var glade dager, og vi byttet på å spille etter enten mario eller luigi døde. Det var lange dager, og vi var sosiale, sammen om å redde prinsessen fra Bowser. Yoshi var vår kjære medsvenn, hans eget folk fanget av samme onde jyplingen.
Flere år gikk og vi drev fremdeles på med Super-Nintendo. Besøkene hadde avtatt dog, og vi var ikke det samme samlingspunktet. Nå var Narvesen blitt en god venn, som lånte bort sine snes spill. Han var dog ikke vår beste venn, da han absolutt skulle ta betalt for sine lån. De samme spillene ble lånt om og om igjen i et håp om å fullføre dem. Men ikke alle spillene fikk sitt endelikt som vi hadde håpet på. Nostalgien sitter fremdeles sterkt, og når man får frastjålet sin Super-Nintendo så er det bare å skaffe seg en ny. Gleden sitter der fremdeles, og de gamle spillene eldes ikke nevneverdig. Da er det verre med de spillene som man ville fullføre, men aldri klarte å fullføre. Disse spillene er ikke nødvendigvis gode spill, men nostalgiens lengsel overtar. Man spiller ikke fordi man er nødt til det, men man vil gjerne fullføre dem før det er for sent. Dermed kan man legge de i hyllen og de kan støve ned så lenge de bare vil.
Alderen tynger vår helt
En av disse spillene er Lagoon. Et uhyre vanskelig spill, med en helt med verdens minste sverd. Jeg sitter for skjermen og svinger sverdet, prøver standhaftig å treffe fiendene; mens jeg tenker: "Hvorfor sitter jeg å spiller dette?". Musikken er repeterende dårlig, men irriterende nynnbar. Mens en av sangene ligner på Led Zeppelin sin "Immigrant Song", så er det andre sanger som truer med å ta livet av spillegleden. Dette gjøres verre da nevnte sang spilles i et av slottene hvor det er mest labyrinter å trenge seg gjennom. Hvorfor helten ikke har anskaffe kart over stedene han skal besøke, er for meg uforståelig. Det store spørsmålet er: Hvorfor har noen som kalles "The Guardian of Light" ikke skaffet seg et større sverd. Sverdet er så lite at du må helt inntil fiendene for å treffe dem. Han svinger heller ikke sverdet, det ser ihvertfall ikke slik ut. Istedenfor ruller den avgårde i en sneglefart at du må trykke frenetisk for at han skal treffe hindrene sine.
Det er da nostalgien tar over, det er som en lengeselens borg. Den vil at disse spillene skal være gode, men det er de ikke. Ihvertfall ikke de som lener seg på denne borgen, borgen som tar i mot de. Atmosfæren, og minnene sitter fremdeles, men de holder bare så langt at man ønsker å fullføre det. Hva sitter man igjen med når man er ferdig med det? Ikke vet jeg, jeg har ikke fullført det enda; og det virker ta lengre tid enn jeg hadde trodd. Derfor er det bra at det finnes spill som ikke bare er nostalgiske, men også holder sin form den dag i dag. Da snakkes jeg selvfølgelig om Mariospillene fra 8-bit og 16-bit; henholdvis Nes og Super-Nes.
Hoppende rørlegger med kløkt til å kjøre
Mario, mannen som er like stor den dag i dag som da han kom til skjermene på slutten av 80-tallet. Han og broren hans har alltid regjert video-spillene og det er bemerkelsesverdig at de fremdeles beholder tronen. Hvordan kan et kjørespill med kjære 8-bit og 16-bit stjerne være like aktuelle den dag i dag? Spillet er simpelt men gøy. Du velger blant 8 karakterer og alle har forskjellige kjøregenskaper. I løpet av spillet får du også tilgang til kreftene fra spillene deres. Men her gjør ikke soppen deg stor, du får mer fart. Skallene søker seg mot dine motstandere, og bananskallene snurrer deg rundt i en virveldan som aldri virker å ta slutt. Men gjør du en feil, er ikke motstanderne langt bak. Suget du får av å vinne er likevel tilstede, og da når du endelig taper; banner du og er tilbøyelig til å kaste kontrolleren i veggen. Det er likevel et spill som holder den dag i dag, og det er fremdeles like morsomt. Dette spillet var aldri en del av samlingspunktet vårt, vi fikk aldri skaffet det. Det var Narvesen sitt, og han tok betaling. Det er ikke før i alderen av, først 27, og nå 29 at muligheten for å spille det når som helst er tilstede. Mario er kongen, og han er her fremdeles og rikker ikke på seg. Nå føler jeg ikke for å skrive mer, håper du liker hva som har foregått her!
Abonner på:
Innlegg (Atom)